Så er det tirsdag 9-4-13, og snart er halve denne måneden gått også, tiden flyr fra oss.
Idag fikk jeg beskjed om at jeg skal inn på Feiringklinikken den 15. mai, et hjerte og lungesykehus som virkelig har rede på hva de driver med.
Skal bli godt å få komme dit og kanskje få gjort noe med dette som jeg nå plages med. Jeg får ikke gjort en *dritt* her hjemme, kan ikke støvsuge en gang, for da blir jeg så utmattet etter 5 minutter, så jeg vil ikke utfordre noen ting lenger.
De sterke medisinene jeg går på for ryggen begynner å avta virkningen på også, og det kjenner jeg godt. En blir mer og mer tolerant på smerter, men det går en grense der også, og jeg håper virkelig jeg får den operasjonen i sommer, slik at jeg kanskje kan få litt hjelp, men det er så mye som spiller inn på en gang, så jeg er usikker på alt.
Men jeg får se, sommeren er ikke over enda.
Selvangivelsen fikk jeg i postkassa idag også, og jeg ble litt forundra på at jeg fikk igjen så mye på skatten, men er bra det da.
Mange hadde nok blitt glade for å få en slik sum tilbake, men hverdagen min har blitt slik at jeg gleder meg ikke over noen ting lenger, tankene blir liksom slik at, ja ja, det kommer vel inn på konto etterhvert, og thats it.
Jeg har ikke så mye å skrive om, dagene blir så like, og håpet er at noe skal bli bra ihvertfall.
tirsdag 9. april 2013
lørdag 30. mars 2013
Påska 2013
Idag er det dagen da klokka skal stilles 1 time fremover mot sommeren. Vi skriver allerede 30. mars.
Påska har for de fleste vært en drømmepåske når det gjelder været ihvertfall, for maken til sol er det lenge siden det har vært.
Før om årene har jeg rigga meg til ute på terrassen å nytt sola, og virkelig nytt tilværelsen som best jeg kan.
I år har jeg faktisk ikke vært ute på terrassen i det hele tatt, selv om sola varmer opp og det kunne vært trivelig å vært ute der.
Jeg sliter så med smerter hele natta, så jeg tror denne ryggen tar livet av meg snart. Ingen medisiner som hjelper lenger, og jeg har medisiner som virkelig gjør susen hvis andre har tatt de, men jeg har siste tiden følt at jeg blir mer og mer immun mot disse medisinene, så hvis jeg må ta noe sterkere nå, da blir jeg gående i en evig rus, og det vil jeg ikke.
Jeg våkna , tror det var 6 ganger inatt, fordi jeg måtte snu meg i senga fordi det var så vondt å ligge, og jeg vet det er vondt til og med å snu seg, så da blir jeg liggende litt, for liksom å finne rette tiden å snu meg på, dette gjør at jeg våkner og det tar en tid før jeg sovner igjen, så når jeg våkner så mange ganger i løpet av 7 timer, da blir dagen et helvete.
Slik fortoner hver dag seg, og da er det liksom ingen glede over noen ting. Ikke kan jeg reise å besøke noen heller, for plutselig jeg sitter i en sofa, så blir jeg så trøtt at plutselig sovner jeg noen minutter, og da blir jeg en kjedelig person å ha på besøk.
Kanskje folk sier når jeg kommer inn i gården, "uff, nå kommer han som sovner igjen".
Forsøkte å gå en liten tur igår, men jeg kan ikke gå langt så slår disse pusteproblemene ut igjen, og det er ingen vits å utfordre dette hele tiden, før jeg får undersøkt virkelig hva dette er for noe.
Så rett over påske må det skje noe, for dette er ikke noe liv.
Dagen idag, blir slik som alle andre påskedager, rett og slett kjedelig og innedag.
Påska har for de fleste vært en drømmepåske når det gjelder været ihvertfall, for maken til sol er det lenge siden det har vært.
Før om årene har jeg rigga meg til ute på terrassen å nytt sola, og virkelig nytt tilværelsen som best jeg kan.
I år har jeg faktisk ikke vært ute på terrassen i det hele tatt, selv om sola varmer opp og det kunne vært trivelig å vært ute der.
Jeg sliter så med smerter hele natta, så jeg tror denne ryggen tar livet av meg snart. Ingen medisiner som hjelper lenger, og jeg har medisiner som virkelig gjør susen hvis andre har tatt de, men jeg har siste tiden følt at jeg blir mer og mer immun mot disse medisinene, så hvis jeg må ta noe sterkere nå, da blir jeg gående i en evig rus, og det vil jeg ikke.
Jeg våkna , tror det var 6 ganger inatt, fordi jeg måtte snu meg i senga fordi det var så vondt å ligge, og jeg vet det er vondt til og med å snu seg, så da blir jeg liggende litt, for liksom å finne rette tiden å snu meg på, dette gjør at jeg våkner og det tar en tid før jeg sovner igjen, så når jeg våkner så mange ganger i løpet av 7 timer, da blir dagen et helvete.
Slik fortoner hver dag seg, og da er det liksom ingen glede over noen ting. Ikke kan jeg reise å besøke noen heller, for plutselig jeg sitter i en sofa, så blir jeg så trøtt at plutselig sovner jeg noen minutter, og da blir jeg en kjedelig person å ha på besøk.
Kanskje folk sier når jeg kommer inn i gården, "uff, nå kommer han som sovner igjen".
Forsøkte å gå en liten tur igår, men jeg kan ikke gå langt så slår disse pusteproblemene ut igjen, og det er ingen vits å utfordre dette hele tiden, før jeg får undersøkt virkelig hva dette er for noe.
Så rett over påske må det skje noe, for dette er ikke noe liv.
Dagen idag, blir slik som alle andre påskedager, rett og slett kjedelig og innedag.
onsdag 27. mars 2013
Lenge siden
Ja her var det ikke mye liv og røre for tiden.
Faktisk år og dag siden jeg skrev her. Men så er jeg en innesluttet person blitt, jeg får kommentarer på FB at de nesten ikke kjenner meg igjen på uttalelsene. De som kjenner meg, vet at det kom noen gode kommentarer iblant, og noen lo godt av de, men det er lenge siden jeg har vært slik.
Jeg ser og kjenner det selv at jeg har forandra meg mye de siste årene, dette fordi det har skjedd så mye i livet mitt, som har tatt fra meg det å være en glad og munter person, til å være innesluttet og meget lite omgjengelig.
Livet etter operasjonene, med påfølgende smerter som jeg ennå sliter med, har gjort sitt til at livet snart ikke er verd til å leve, men jeg har fått lovnad på ny operasjon, men de kunne ikke love at det ble bedre, men heller ikke verre, så da blir det til at de skal fjerne avstivinga som ble gjort i 2009, og jeg håper ihvertfall at bittelitt av smertene blir borte, slik at jeg kan få kasta noen av disse forbanna medisinene jeg har måtte ta siden jeg ble operert første gang i 2009.
Reoperert ble jeg i oktober samme år, da de gjorde den feilen at de brukte for små skruer i avstivinga, slik at jeg gikk med løse deler i 4 måneder uten at de ville høre på meg, at jeg kjente noe var galt. Det var faan ikke rart det var vondt når det kjentes ut som en var tvers av. Men de fikk da operert igjen samme år og satt inn flere og større skruer, og siden har det vært et helvete både natt og dag. Jeg har ikke fått sovet en hel natt siden disse operasjonene.
En blir så usosial når det blir slik, smerter gjør at jeg ikke reiser bort, søvnig gjør at jeg ikke reiser bort, for sitter jeg et sted og drikker kaffe sammen med venner, så plutselig blir jeg bare så trøtt, at jeg nesten sovner der jeg sitter, og det er ikke noe koselig når en reiser bort og besøker venner en kveld, derfor holder jeg meg hjemme.
Dette var litt om hva som skjer og har skjedd i 2009 og videre, men traumene sitter i, for i 2010, samme måned faktisk, så brant huset ned til grunnen, og det er jeg plaget av den dag i dag.
Så reiste den jeg var glad i, for så å sitte igjen her alene med å bygge opp igjen hus og alt arbeide det medfører.
Jeg er nå utslitt, og det kjennes på de senere plagene som er kommet, jeg sitter nå bare å venter på beskjed fra en hjertespesialist som skal undersøke meg.
Jeg er ingen lykkelig person lenger, og jeg vet ikke om jeg vil bli det noen gang heller etter alt dette.
Jeg unner ingen å gå igjennom det jeg har gjort de siste årene, for livsgnisten er og forblir borte.
Hvis jeg orker, så kanskje kommer det noen ord igjen, men tiden vil vise hva som skjer.
Faktisk år og dag siden jeg skrev her. Men så er jeg en innesluttet person blitt, jeg får kommentarer på FB at de nesten ikke kjenner meg igjen på uttalelsene. De som kjenner meg, vet at det kom noen gode kommentarer iblant, og noen lo godt av de, men det er lenge siden jeg har vært slik.
Jeg ser og kjenner det selv at jeg har forandra meg mye de siste årene, dette fordi det har skjedd så mye i livet mitt, som har tatt fra meg det å være en glad og munter person, til å være innesluttet og meget lite omgjengelig.
Livet etter operasjonene, med påfølgende smerter som jeg ennå sliter med, har gjort sitt til at livet snart ikke er verd til å leve, men jeg har fått lovnad på ny operasjon, men de kunne ikke love at det ble bedre, men heller ikke verre, så da blir det til at de skal fjerne avstivinga som ble gjort i 2009, og jeg håper ihvertfall at bittelitt av smertene blir borte, slik at jeg kan få kasta noen av disse forbanna medisinene jeg har måtte ta siden jeg ble operert første gang i 2009.
Reoperert ble jeg i oktober samme år, da de gjorde den feilen at de brukte for små skruer i avstivinga, slik at jeg gikk med løse deler i 4 måneder uten at de ville høre på meg, at jeg kjente noe var galt. Det var faan ikke rart det var vondt når det kjentes ut som en var tvers av. Men de fikk da operert igjen samme år og satt inn flere og større skruer, og siden har det vært et helvete både natt og dag. Jeg har ikke fått sovet en hel natt siden disse operasjonene.
En blir så usosial når det blir slik, smerter gjør at jeg ikke reiser bort, søvnig gjør at jeg ikke reiser bort, for sitter jeg et sted og drikker kaffe sammen med venner, så plutselig blir jeg bare så trøtt, at jeg nesten sovner der jeg sitter, og det er ikke noe koselig når en reiser bort og besøker venner en kveld, derfor holder jeg meg hjemme.
Dette var litt om hva som skjer og har skjedd i 2009 og videre, men traumene sitter i, for i 2010, samme måned faktisk, så brant huset ned til grunnen, og det er jeg plaget av den dag i dag.
Så reiste den jeg var glad i, for så å sitte igjen her alene med å bygge opp igjen hus og alt arbeide det medfører.
Jeg er nå utslitt, og det kjennes på de senere plagene som er kommet, jeg sitter nå bare å venter på beskjed fra en hjertespesialist som skal undersøke meg.
Jeg er ingen lykkelig person lenger, og jeg vet ikke om jeg vil bli det noen gang heller etter alt dette.
Jeg unner ingen å gå igjennom det jeg har gjort de siste årene, for livsgnisten er og forblir borte.
Hvis jeg orker, så kanskje kommer det noen ord igjen, men tiden vil vise hva som skjer.
søndag 16. mai 2010
17.Mai i morgen.
Da er det på tide med noen ord i bloggen igjen.
Dagene flyr avgårde, skulle ikke tro tiden gikk så fort når en bare går og ikke gjør noe, men faktisk så gjør den det.
Hver natt så er jeg oppe og får bevega meg litt, morfinen og de andre medisinene hjelper ikke stor lenger enn en 4 timer, da er det å snu å vende på seg i senga.
Jammen glad jeg invisterte i gode senger for 2 år siden. Var å kikka på disse sengene flere ganger, prøvde å ligge i de i forretningen, og de var bare så gode.
Motorstyring til alt med massasje. Og jeg må berømme Jensen for at de har gode senger.
Første gang jeg var i butikken og så på de, skulle de ha 66.500 kr for disse 2 sengene, men det syntes jeg var for mye, så jeg med mine kunnskaper når det gjelder pruting, så fikk jeg de ned til 55.000.- første gang.
Så jeg sa, jeg får vente litt å se, men jeg hadde veldig lyst til å handle da, men det gikk en f... i meg og tok tida til hjelp og venta ytterligere 1 mnd. før jeg besøkte butikken igjen, og den sto der enda, og jeg sa at slå ytterligere ned så handler jeg idag.
Han jeg snakka med, sa at han skulle ta det opp med sjefen, så skulle han ringe meg igjen.
Gikk ikke mer enn 1 dag så ringte de fra butikken og sa jeg skulle få den for 39.500 kr. og da slo jeg til med en gang, og jeg sa de fikk kjøre den gratis hjem til meg å sette den på plass.
Alt gikk som smurt med denne handelen :-))
Så senga har vært go å ha i denne tiden etter disse operasjonene.
Deilig å ligge i den å se på film også, for plutselig hadde vi 2 tv på 42 tommer, og da satte vi den ene i stua og den andre i soverommet.
Kjekt med stort soverom. Da jeg bygde huset, bestemte jeg når jeg tegna huset at stort soverom og stort bad skulle jeg ha, som sagt så gjort, soverom på 24 m2 og bad på 14 m2.
Dette har jeg ikke angra på.
Men over til dagene nå, blir nok ingen feiring på meg i morgen, selv om jeg har lyst til å ta på bunaden å vandre i gatene sammen med alle andre.
Jeg holder ikke ut mer enn en halv time, så er jeg knekt i ryggen. Så det sier seg selv.
Må vel snart begynne å se an om å søke på både det ene og andre.
Det kommer det mer om siden.
Hver kveld krysser jeg fingrene for å ønske at jeg skal få sove sammenhengende en natt, men det går aldri.
Og tidlig om morgenen våkner jeg og må bare stå opp.
Sitter å leser litt iblant, om dette med skader under operasjoner og pasientskadeerstatning. Så jeg får se om jeg skal snakke med advokaten min i Oslo.
Kanskje sette meg på toget å reise inn der en dag, slik at jeg fåre snakka med han under 4 øyne.
Synes det er bedre enn å sitte å skrive mailer, ihvertfall i førstninga.
Jeg får avslutte for denne gang, sikkert mye jeg kunne skrevet om, men mye blir likt når en går slik.
Ønsker dere som evt. leser bloggen min en fin 17.mai og kos dere som best dere kan.
Vet jeg har fått enda en person som leser bloggen min og jeg synes det er så koselig:-)) Legg gjerne igjen en hilsen, behøver ikke være mange ordene :-))
Det blir jo mere gøy å skrive når en vet andre synes en skriver rett frem og litt interessant.
Dagene flyr avgårde, skulle ikke tro tiden gikk så fort når en bare går og ikke gjør noe, men faktisk så gjør den det.
Hver natt så er jeg oppe og får bevega meg litt, morfinen og de andre medisinene hjelper ikke stor lenger enn en 4 timer, da er det å snu å vende på seg i senga.
Jammen glad jeg invisterte i gode senger for 2 år siden. Var å kikka på disse sengene flere ganger, prøvde å ligge i de i forretningen, og de var bare så gode.
Motorstyring til alt med massasje. Og jeg må berømme Jensen for at de har gode senger.
Første gang jeg var i butikken og så på de, skulle de ha 66.500 kr for disse 2 sengene, men det syntes jeg var for mye, så jeg med mine kunnskaper når det gjelder pruting, så fikk jeg de ned til 55.000.- første gang.
Så jeg sa, jeg får vente litt å se, men jeg hadde veldig lyst til å handle da, men det gikk en f... i meg og tok tida til hjelp og venta ytterligere 1 mnd. før jeg besøkte butikken igjen, og den sto der enda, og jeg sa at slå ytterligere ned så handler jeg idag.
Han jeg snakka med, sa at han skulle ta det opp med sjefen, så skulle han ringe meg igjen.
Gikk ikke mer enn 1 dag så ringte de fra butikken og sa jeg skulle få den for 39.500 kr. og da slo jeg til med en gang, og jeg sa de fikk kjøre den gratis hjem til meg å sette den på plass.
Alt gikk som smurt med denne handelen :-))
Så senga har vært go å ha i denne tiden etter disse operasjonene.
Deilig å ligge i den å se på film også, for plutselig hadde vi 2 tv på 42 tommer, og da satte vi den ene i stua og den andre i soverommet.
Kjekt med stort soverom. Da jeg bygde huset, bestemte jeg når jeg tegna huset at stort soverom og stort bad skulle jeg ha, som sagt så gjort, soverom på 24 m2 og bad på 14 m2.
Dette har jeg ikke angra på.
Men over til dagene nå, blir nok ingen feiring på meg i morgen, selv om jeg har lyst til å ta på bunaden å vandre i gatene sammen med alle andre.
Jeg holder ikke ut mer enn en halv time, så er jeg knekt i ryggen. Så det sier seg selv.
Må vel snart begynne å se an om å søke på både det ene og andre.
Det kommer det mer om siden.
Hver kveld krysser jeg fingrene for å ønske at jeg skal få sove sammenhengende en natt, men det går aldri.
Og tidlig om morgenen våkner jeg og må bare stå opp.
Sitter å leser litt iblant, om dette med skader under operasjoner og pasientskadeerstatning. Så jeg får se om jeg skal snakke med advokaten min i Oslo.
Kanskje sette meg på toget å reise inn der en dag, slik at jeg fåre snakka med han under 4 øyne.
Synes det er bedre enn å sitte å skrive mailer, ihvertfall i førstninga.
Jeg får avslutte for denne gang, sikkert mye jeg kunne skrevet om, men mye blir likt når en går slik.
Ønsker dere som evt. leser bloggen min en fin 17.mai og kos dere som best dere kan.
Vet jeg har fått enda en person som leser bloggen min og jeg synes det er så koselig:-)) Legg gjerne igjen en hilsen, behøver ikke være mange ordene :-))
Det blir jo mere gøy å skrive når en vet andre synes en skriver rett frem og litt interessant.
søndag 9. mai 2010
Mai måned.
Da er vi kommet til mai mnd. 9. mai faktisk, og det er snart 1 år siden jeg ble ryggoperert første gang. 9. Juni i 2009.
Så ble det en hasteoperasjon igjen på samme sted i ryggen i slutten av Oktober 2009.
Det er nå snart 8 måneder siden.
Siden har det bare vært et smertehelvete, nettopp p.g.a. operasjonene som ikke var vellykket.
Prøver så godt jeg kan å gjøre noe småtterier her på "bruket", men det straffer seg etter en liten stund.
Medisinene er de samme idag som det var like etter operasjonen sist.
Hver natt og dag er helt like, våkner hver natt, 3-4 ganger p.g.a. smertene når jeg ligger for lenge i samme stilling.
Og har forsøkt å hvile litt i skuvsenga i stua på eftan, men nå gruer jeg meg hver gang jeg skal legge meg, for disse "spasmene" som er oppstått etter operasjonene, gjør så vondt at det er derfor jeg prøver å unngå å hvile.
Dety gjør slik med kroppen at jeg har ikke styring på den når jeg slapper av, plutselig farer hele kroppen opp og dette ned i senga igjen, og da kjenner jeg godt hvor jeg er operert.
Foten som jeg ødela i 1999, medfører at jeg skjevbelaster alt sammen og det er årsaken til at ryggen er blitt slik den er, før operasjonen, og det er slettes ikke noe likere nå etter operasjonene, for feilbelastning gjør sitt.
Hadde virkelig håpa å få slippe noe av dette smertehelvete etterhvert, men det ser ut til å ville vedvare, så ingen lyspunkter i fremtiden med dette ihvertfall.
Du skal være rik og ikke minst ha hodet helt klart for å være syk idag.
Makan til trakkasering av folk skal en jammen lete lenge etter.
Et lite eksempel, jeg kjører til trening 3 ganger i uka, og det blir en god del mil tilsammen, og jeg venter som regel til at det blir atskillig med turer før jeg sender reiseregningsskjema og ja tro det eller ei, det tar 3 mnd. hver gang de skal behandle en slik søknad og i mellomtiden skal du legge ut for utrolig mange reiser før det kommer inn igjen noen kroner.
Håper så inderlig vel, at ingen av mine venner kommer ut for noe så de må gå slik som meg, for da må du ha en utrolig sterk psyke.
Det er trenering og trakkasering som ikke ligner noenting.
Og så har du også all den arrogansen som vises idag, mye mer enn før. Arrogansen går igjen nesten alle steder, ihvertfall de som kaller seg lærde.
Jeg skrev et lite dikt ( kikk under her), her om kvelden, jeg satt ute å nyta kveldssola og da dukka det plutselig bare frem, for da satt jeg å tenkte på om jeg fikk sove hele natta for en gangs skyld.
Men det fikk jeg ikke.
Da er det tilbake i papirhaugen og skrive hit og dit, samt ringe hit og dit, og likeledes vente på svar fra her og der, hvis det kommer noe svar da.
Fastlegen og jeg sammenfatta min hverdag og natt, og han skrev også en god del ord til sykehuset der jeg ble operert.
Henvendelsen gjelder disse smertene jeg går igjennom, samt hva skal vi gjøre.
Det er nå snart 2 mnd. siden brevet ble sendt, men ingenting hørt fra de.
Helt utrolig og uansvarlig spør du meg.
Men vi får se, noe må gjøres snart.
Så ble det en hasteoperasjon igjen på samme sted i ryggen i slutten av Oktober 2009.
Det er nå snart 8 måneder siden.
Siden har det bare vært et smertehelvete, nettopp p.g.a. operasjonene som ikke var vellykket.
Prøver så godt jeg kan å gjøre noe småtterier her på "bruket", men det straffer seg etter en liten stund.
Medisinene er de samme idag som det var like etter operasjonen sist.
Hver natt og dag er helt like, våkner hver natt, 3-4 ganger p.g.a. smertene når jeg ligger for lenge i samme stilling.
Og har forsøkt å hvile litt i skuvsenga i stua på eftan, men nå gruer jeg meg hver gang jeg skal legge meg, for disse "spasmene" som er oppstått etter operasjonene, gjør så vondt at det er derfor jeg prøver å unngå å hvile.
Dety gjør slik med kroppen at jeg har ikke styring på den når jeg slapper av, plutselig farer hele kroppen opp og dette ned i senga igjen, og da kjenner jeg godt hvor jeg er operert.
Foten som jeg ødela i 1999, medfører at jeg skjevbelaster alt sammen og det er årsaken til at ryggen er blitt slik den er, før operasjonen, og det er slettes ikke noe likere nå etter operasjonene, for feilbelastning gjør sitt.
Hadde virkelig håpa å få slippe noe av dette smertehelvete etterhvert, men det ser ut til å ville vedvare, så ingen lyspunkter i fremtiden med dette ihvertfall.
Du skal være rik og ikke minst ha hodet helt klart for å være syk idag.
Makan til trakkasering av folk skal en jammen lete lenge etter.
Et lite eksempel, jeg kjører til trening 3 ganger i uka, og det blir en god del mil tilsammen, og jeg venter som regel til at det blir atskillig med turer før jeg sender reiseregningsskjema og ja tro det eller ei, det tar 3 mnd. hver gang de skal behandle en slik søknad og i mellomtiden skal du legge ut for utrolig mange reiser før det kommer inn igjen noen kroner.
Håper så inderlig vel, at ingen av mine venner kommer ut for noe så de må gå slik som meg, for da må du ha en utrolig sterk psyke.
Det er trenering og trakkasering som ikke ligner noenting.
Og så har du også all den arrogansen som vises idag, mye mer enn før. Arrogansen går igjen nesten alle steder, ihvertfall de som kaller seg lærde.
Jeg skrev et lite dikt ( kikk under her), her om kvelden, jeg satt ute å nyta kveldssola og da dukka det plutselig bare frem, for da satt jeg å tenkte på om jeg fikk sove hele natta for en gangs skyld.
Men det fikk jeg ikke.
Da er det tilbake i papirhaugen og skrive hit og dit, samt ringe hit og dit, og likeledes vente på svar fra her og der, hvis det kommer noe svar da.
Fastlegen og jeg sammenfatta min hverdag og natt, og han skrev også en god del ord til sykehuset der jeg ble operert.
Henvendelsen gjelder disse smertene jeg går igjennom, samt hva skal vi gjøre.
Det er nå snart 2 mnd. siden brevet ble sendt, men ingenting hørt fra de.
Helt utrolig og uansvarlig spør du meg.
Men vi får se, noe må gjøres snart.
lørdag 8. mai 2010
Dikt.
Jeg har nå begynt å skrive litt, og kaller det dikt, i mitt åsyn er det ihvertfall dikt, så får andre synes noe annet.
Plutselig her en kveld satt jeg ute på terassen og da dukka disse ord frem. Trodde ærlig talt ikke jeg kom til å skrive dikt noen gang, men noen ganger blir en overraska over seg selv :-)
Skal nok komme med flere etterhvert, men det er ikke slikt som dukker opp hver dag:-))
Her er det som dukka opp her en kveld like før sengetid:
I natt vil jeg sove !
Sov du som kan,
for jeg er hemmet for dette !
Sov godt du som kan,
det er dere godt unt !
Sov søtt du som kan,
for jeg må enda vente en stund før jeg kan sove !
Men da skal jeg sove for alltid,
da kan jeg endelig slappe av å hvile !
Plutselig her en kveld satt jeg ute på terassen og da dukka disse ord frem. Trodde ærlig talt ikke jeg kom til å skrive dikt noen gang, men noen ganger blir en overraska over seg selv :-)
Skal nok komme med flere etterhvert, men det er ikke slikt som dukker opp hver dag:-))
Her er det som dukka opp her en kveld like før sengetid:
I natt vil jeg sove !
Sov du som kan,
for jeg er hemmet for dette !
Sov godt du som kan,
det er dere godt unt !
Sov søtt du som kan,
for jeg må enda vente en stund før jeg kan sove !
Men da skal jeg sove for alltid,
da kan jeg endelig slappe av å hvile !
lørdag 27. mars 2010
Liksom ikke nok ?
Da er det jammen lenge siden jeg var her inne å skrev litt, så da får jeg summere litt igjen.
Ikke at det er så mye forandring på "stoa" men har ihvertfall konferert med min fastlege om denne situasjonen.
Smertene er der og blir ikke borte i det hele tatt, så inntak av dop er lik som før for at dagen skal bli slik noenlunde levelig. Ihvertfall slik at jeg kan være oppe uten å gjøre noe.
Sitter litt på datan og pludrer, og så er det å gå litt rundt for å løsne litt på skroget, for så å legge seg nedpå litt.
Jeg kladda ned hvordan hverdagen og natta er for meg, dette var fastlegen min som sa jeg skulle gjøre, og så skulle han lese det for så å skrive selv og sende til dette sykehuset jeg var operert 2 ganger.
Jeg ville ha en såkalt " second opinion" for å konstatere at noe er riv ruskende galt, men som legen sa, det er ingen andre sykehus som vil ta tak i saken så lenge det er et sykehus jeg har brukt til dette, så da er det bare ett sykehus jeg kan bruke.
Men uansett, han har ihvertfall tilskrevet det sykehuset og spurt om hva som skal skje videre.
Jeg er glad for at han tar tak i saken, for dette er ikke brukbart, å gå slik i all fremtid.
Jeg trener hos Pluss+ helse og der er de flinke, er der 3 ganger i uka, og om det hjelper, det vet jeg ikke enda, så tiden får vise. Noe må jeg ihvertfall gjøre slik at jeg får styrket det som ikke er ødelagt i operasjonsområdet.
På torsdag skulle jeg på bassengtrening, for det er deilig å trene i vannet, og ikke minst litt bedre for ryggen å trene på den måten.
Men jeg kom ikke så langt, jeg pakka sakene mine her hjemme og dro avgårde, og kjørte sørover E6, og kom til Otta, et kryss mellom E6 og Rv 15 men der kom det ei kjerring kjørende rett ut i E6 slik at kollisjon var ikke til å unngå.
Heldigvis 60 km/t der og det hadde jeg på speedometeret da hun plutselig skyter ut i veien.
Jeg kasta meg på bremsen og fikk styrt bort litt slik at jeg ikke traff bilen hennes i sjåførdøra, for da hadde det fått store konsekvenser, så jeg fikk peila meg inn på baksjermen, hadde ikke mulighet til å komme helt unna, slik at jeg traff hennes bil i venstre bakskjerm og med min bil på venstre hjørne fremme.
Ble endel skader på bilene, men ikke værre enn at vi kunne kjøre bort fra der.
Men så er det dette da, med å kollidere i 60 km/t. og ikke ha en god rygg, så det fikk jeg kjenne, og da reiste jeg til legen og fikk dette journalført, slik at jeg i ettertid vet hva jeg skal gjøre hvis ryggen blir enda værre.
Inatt og dag har jeg nok fått en baksmell kjenner jeg, så jeg får bare vente til over påske med å gå videre med saken.
I slike tilfeller skal også politi varsles, og det er gjort, slik at alt er riktig gjort hvis ryggen blir enda værre, men går det virkelig an å få den værre??
Synes den er værre enn værst jeg.
Så dagene går med til lege, forsikring, advokat, kirurg, fysio, kiropraktor, og litt til.
Ja sånn går no dagan, og ingen dag er bedre enn noen annen, ikke nettene heller.
Men håpet er der at jeg skal få litt kontroll på disse helvetes smertene, slik at jeg kan få sovet en hel natt igjen, og at jeg kan gå en lengre tur, det er målet i første omgang, men jeg ser neimen ikke lyst på noenting lenger, for det er faktisk 6 mnd. siden siste operasjon, og da skal det ikke være slik at en skal ha alle disse smertene og måtte gå på morfin døgnet rundt.
Men tiden går og jeg med den, så vi får bare smøre oss med tålmodighet, selv om den er borte for lenge siden.
Nå er det påske og da skulle en egentlig hatt det morro og brukt dagene til litt vedlaging og mye mer, men alt er stoppet opp :-((
Så nå venter jeg bare på et svar fra legen og sykehuset, som han har skrevet til, slik at vi får høre hva de kommer med.
Ha ei god påske dere som leser dette:-)
Ikke at det er så mye forandring på "stoa" men har ihvertfall konferert med min fastlege om denne situasjonen.
Smertene er der og blir ikke borte i det hele tatt, så inntak av dop er lik som før for at dagen skal bli slik noenlunde levelig. Ihvertfall slik at jeg kan være oppe uten å gjøre noe.
Sitter litt på datan og pludrer, og så er det å gå litt rundt for å løsne litt på skroget, for så å legge seg nedpå litt.
Jeg kladda ned hvordan hverdagen og natta er for meg, dette var fastlegen min som sa jeg skulle gjøre, og så skulle han lese det for så å skrive selv og sende til dette sykehuset jeg var operert 2 ganger.
Jeg ville ha en såkalt " second opinion" for å konstatere at noe er riv ruskende galt, men som legen sa, det er ingen andre sykehus som vil ta tak i saken så lenge det er et sykehus jeg har brukt til dette, så da er det bare ett sykehus jeg kan bruke.
Men uansett, han har ihvertfall tilskrevet det sykehuset og spurt om hva som skal skje videre.
Jeg er glad for at han tar tak i saken, for dette er ikke brukbart, å gå slik i all fremtid.
Jeg trener hos Pluss+ helse og der er de flinke, er der 3 ganger i uka, og om det hjelper, det vet jeg ikke enda, så tiden får vise. Noe må jeg ihvertfall gjøre slik at jeg får styrket det som ikke er ødelagt i operasjonsområdet.
På torsdag skulle jeg på bassengtrening, for det er deilig å trene i vannet, og ikke minst litt bedre for ryggen å trene på den måten.
Men jeg kom ikke så langt, jeg pakka sakene mine her hjemme og dro avgårde, og kjørte sørover E6, og kom til Otta, et kryss mellom E6 og Rv 15 men der kom det ei kjerring kjørende rett ut i E6 slik at kollisjon var ikke til å unngå.
Heldigvis 60 km/t der og det hadde jeg på speedometeret da hun plutselig skyter ut i veien.
Jeg kasta meg på bremsen og fikk styrt bort litt slik at jeg ikke traff bilen hennes i sjåførdøra, for da hadde det fått store konsekvenser, så jeg fikk peila meg inn på baksjermen, hadde ikke mulighet til å komme helt unna, slik at jeg traff hennes bil i venstre bakskjerm og med min bil på venstre hjørne fremme.
Ble endel skader på bilene, men ikke værre enn at vi kunne kjøre bort fra der.
Men så er det dette da, med å kollidere i 60 km/t. og ikke ha en god rygg, så det fikk jeg kjenne, og da reiste jeg til legen og fikk dette journalført, slik at jeg i ettertid vet hva jeg skal gjøre hvis ryggen blir enda værre.
Inatt og dag har jeg nok fått en baksmell kjenner jeg, så jeg får bare vente til over påske med å gå videre med saken.
I slike tilfeller skal også politi varsles, og det er gjort, slik at alt er riktig gjort hvis ryggen blir enda værre, men går det virkelig an å få den værre??
Synes den er værre enn værst jeg.
Så dagene går med til lege, forsikring, advokat, kirurg, fysio, kiropraktor, og litt til.
Ja sånn går no dagan, og ingen dag er bedre enn noen annen, ikke nettene heller.
Men håpet er der at jeg skal få litt kontroll på disse helvetes smertene, slik at jeg kan få sovet en hel natt igjen, og at jeg kan gå en lengre tur, det er målet i første omgang, men jeg ser neimen ikke lyst på noenting lenger, for det er faktisk 6 mnd. siden siste operasjon, og da skal det ikke være slik at en skal ha alle disse smertene og måtte gå på morfin døgnet rundt.
Men tiden går og jeg med den, så vi får bare smøre oss med tålmodighet, selv om den er borte for lenge siden.
Nå er det påske og da skulle en egentlig hatt det morro og brukt dagene til litt vedlaging og mye mer, men alt er stoppet opp :-((
Så nå venter jeg bare på et svar fra legen og sykehuset, som han har skrevet til, slik at vi får høre hva de kommer med.
Ha ei god påske dere som leser dette:-)
fredag 5. mars 2010
Begynner virkelig å bli bekymra.
Idag er det 5. mars 2010.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra og dritt lei denne forbanna helvetessmerten. Ikke en time i døgnet å få fred for dette.
Kan si vidt kjenne litt forbedring om kvelden, jeg tar medisin ca. kl. 2000. Ren morfin, og en annen medisin som det er litt morfin i samt 1g. paraset.
Dette begynner å virke sånn ca. 2230-2300 og da sitter jeg en halv time å nyter før jeg går å legger meg, for da er smertene bittelitt borte, ihvertfall sånn at jeg kan nyte.
Så er det dette med at en bare må hvile noen ganger på eftan, for etter så mange søvnløse netter så må en bare.
Men så er det dette fenomenet som har dukket opp i ettertid av operasjonen, helt ufrivillig og like brått kommer det.
Jeg legger meg i skuvsenga som vi har i stua, eller på sofan, men idet jeg skal til å sovne, så får jeg såkalte"spasmer" skikkelige rykkninger i hele kroppen, slik at hele kroppen hopper og er i løse lufta nesten. Og JA det river noe så jævlig i operasjonsområde at jeg kan ikke få sagt hvor vondt det gjør.
Sånn er det når jeg legger meg om kvelden også, men tilslutt så sovner jeg.
Så er det gått nesten 2 timer så er det på`n igjen, med våkning p.g.a. smerter og da er det bare å finne en ny stilling, slik at jeg kanskje får sovnet igjen.
Så tilsammen sover jeg vel kanskje 3-4 timer om nettene.
Har også sendt 3 mailer over til sykehuset der jeg var operert 2 ganger, men svar lar vente på seg. Synes det drøyer ut, og der kommer denne fobanna arrogansen inn igjen.
Hvem tror de at de er??
Hva er de?? Jo noen forbanna snørrhovne arrogante drittsekker.
Igår, torsdag 4-3-2010 var jeg hos min fastlege og forklarte hvordan hverdagen er for meg og hvor mye jeg angrer på disse operasjonene.
Men hva gjør en da, når en er til konsultasjon og de trekker en konklusjon om at her er det noe å ta tak i, og at jada vi skal operere og du skal ihvertfall bli kvitt 50-70 % av smertene, som jeg har hatt i 10 år.
Og nå sitter jeg her med resultatet, 50- 70 % værre enn før operasjon. Slå den ??
Alt begynte i 1999, altså forrige århundre, jeg skada en fot, dette skjedde på jobben, jeg vred hele kneet slik at det røyk none muskelfester oppe og nede bak kneet, samt at det har skjedd noe i selve kneet, som de ikke finner ut av, ja det er utrolig, med alt det fine utstyret som finnes idag, så klarer de ikke å finne noe.
Den gangen dette skjedde, så hovna foten/kneet opp til på størrelse med en fotball (ja jeg vet hvordan en fortball ser ut), og det som ble gjort feil dengang, var at kneet skulle vært tappa fpr væskedannelsen, så hadde ikke dette skjedd. Men dette fikk jeg beskjed om hos en hyggelig nevrokirurg ved rikshospitalet.
Siden dengang, i 1999 så har jeg gått å beskytta denne foten, sånn at det har blitt skjevbelastning. Og det medfører at det går utover ryggen. Dette har jeg kjent etterhvert som årene har gått og til jeg en dag måtte bare kaste inn håndkleet på jobben.
Savner jobben min:- (((
Har snakka med mange slike forståsegpåeere, som skal ha greie på sånt, og jeg forteller at ryggen har fått endel juling p.g.a. dette, og at skaden i foten er en medvirkende årsak til at ryggen har tatt skade enda mer.
Jeg sier ikke at det er hovedårsaken, men en medvirkende årsak. Ja, joda det er nok sånn, men vanskelig å bevise, sier de lærde.
Jammen da tror de ikke på meg da, for det er jo for fann jeg som bærer denne ryggen og kjenner at etterhvert har smertene kommet nettopp p.g.a. dette.
Ikke rart en kan gi opp og finne ei god og sterk furu.
Men ble enig med legen min, at jeg skal skrive en hverdagshistorie, eller for å si det på rette måten, alle disse helvetesdagene etter operasjonen.
Så skal han få den i hende av meg, for å lese den, så skulle han skrive til dette sykehuset for å virkelig spørre om det er noe mer de kan gjøre.
Nå er det ikke sikkert jeg kan ta MR lenger heller, i.o.m. jeg har så mye skruer og faanskap innsatt i ryggen, og MR er jo nettopp det en ser best på hvis det er noe som er feil.
For feil er det garantert, for når jeg våkner sånn i 01-0430 tida på morgene, så kjennes det ut som det er noen som står og skal slite av meg føttene.
Utstråling i begge føtter tilsier at det er nerver som ligger i klem, og sånn er det hele dagen. Og skjønner de ikke det, ja da skal jeg jammen fortelle de at de kan begynne som renholdere ett eller annet sted. ( jeg ser på ingen måte ned på renholdere, bare så det er sagt)
Det har nå gått ca. 5 mnd. etter operasjon, og da skal en egentlig se stor forbedring, men så skjer ikke, selv om jeg går til behandlig 3 ganer i uke, inkl, trening 1 t hver fredag, + turene jeg går her hjemme.
Går etter posten, 400 m nedover, og på tur oppover igjen så er det bare å hvile en 3-4 ganger før jeg er inne igjen. Kan ikke si det er vanskelig terreng opp hit, for det er både opp og flatt, så det skal være en kurant sak å gå hit opp.
Nå skal jeg snart på trening, så da får jeg avslutte for denne gang.
Sola skinner og vår i lufta, ihvertfall noe å se lyst på.
Dere får bære over meg, for sikkert endel skrivefeil.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra og dritt lei denne forbanna helvetessmerten. Ikke en time i døgnet å få fred for dette.
Kan si vidt kjenne litt forbedring om kvelden, jeg tar medisin ca. kl. 2000. Ren morfin, og en annen medisin som det er litt morfin i samt 1g. paraset.
Dette begynner å virke sånn ca. 2230-2300 og da sitter jeg en halv time å nyter før jeg går å legger meg, for da er smertene bittelitt borte, ihvertfall sånn at jeg kan nyte.
Så er det dette med at en bare må hvile noen ganger på eftan, for etter så mange søvnløse netter så må en bare.
Men så er det dette fenomenet som har dukket opp i ettertid av operasjonen, helt ufrivillig og like brått kommer det.
Jeg legger meg i skuvsenga som vi har i stua, eller på sofan, men idet jeg skal til å sovne, så får jeg såkalte"spasmer" skikkelige rykkninger i hele kroppen, slik at hele kroppen hopper og er i løse lufta nesten. Og JA det river noe så jævlig i operasjonsområde at jeg kan ikke få sagt hvor vondt det gjør.
Sånn er det når jeg legger meg om kvelden også, men tilslutt så sovner jeg.
Så er det gått nesten 2 timer så er det på`n igjen, med våkning p.g.a. smerter og da er det bare å finne en ny stilling, slik at jeg kanskje får sovnet igjen.
Så tilsammen sover jeg vel kanskje 3-4 timer om nettene.
Har også sendt 3 mailer over til sykehuset der jeg var operert 2 ganger, men svar lar vente på seg. Synes det drøyer ut, og der kommer denne fobanna arrogansen inn igjen.
Hvem tror de at de er??
Hva er de?? Jo noen forbanna snørrhovne arrogante drittsekker.
Igår, torsdag 4-3-2010 var jeg hos min fastlege og forklarte hvordan hverdagen er for meg og hvor mye jeg angrer på disse operasjonene.
Men hva gjør en da, når en er til konsultasjon og de trekker en konklusjon om at her er det noe å ta tak i, og at jada vi skal operere og du skal ihvertfall bli kvitt 50-70 % av smertene, som jeg har hatt i 10 år.
Og nå sitter jeg her med resultatet, 50- 70 % værre enn før operasjon. Slå den ??
Alt begynte i 1999, altså forrige århundre, jeg skada en fot, dette skjedde på jobben, jeg vred hele kneet slik at det røyk none muskelfester oppe og nede bak kneet, samt at det har skjedd noe i selve kneet, som de ikke finner ut av, ja det er utrolig, med alt det fine utstyret som finnes idag, så klarer de ikke å finne noe.
Den gangen dette skjedde, så hovna foten/kneet opp til på størrelse med en fotball (ja jeg vet hvordan en fortball ser ut), og det som ble gjort feil dengang, var at kneet skulle vært tappa fpr væskedannelsen, så hadde ikke dette skjedd. Men dette fikk jeg beskjed om hos en hyggelig nevrokirurg ved rikshospitalet.
Siden dengang, i 1999 så har jeg gått å beskytta denne foten, sånn at det har blitt skjevbelastning. Og det medfører at det går utover ryggen. Dette har jeg kjent etterhvert som årene har gått og til jeg en dag måtte bare kaste inn håndkleet på jobben.
Savner jobben min:- (((
Har snakka med mange slike forståsegpåeere, som skal ha greie på sånt, og jeg forteller at ryggen har fått endel juling p.g.a. dette, og at skaden i foten er en medvirkende årsak til at ryggen har tatt skade enda mer.
Jeg sier ikke at det er hovedårsaken, men en medvirkende årsak. Ja, joda det er nok sånn, men vanskelig å bevise, sier de lærde.
Jammen da tror de ikke på meg da, for det er jo for fann jeg som bærer denne ryggen og kjenner at etterhvert har smertene kommet nettopp p.g.a. dette.
Ikke rart en kan gi opp og finne ei god og sterk furu.
Men ble enig med legen min, at jeg skal skrive en hverdagshistorie, eller for å si det på rette måten, alle disse helvetesdagene etter operasjonen.
Så skal han få den i hende av meg, for å lese den, så skulle han skrive til dette sykehuset for å virkelig spørre om det er noe mer de kan gjøre.
Nå er det ikke sikkert jeg kan ta MR lenger heller, i.o.m. jeg har så mye skruer og faanskap innsatt i ryggen, og MR er jo nettopp det en ser best på hvis det er noe som er feil.
For feil er det garantert, for når jeg våkner sånn i 01-0430 tida på morgene, så kjennes det ut som det er noen som står og skal slite av meg føttene.
Utstråling i begge føtter tilsier at det er nerver som ligger i klem, og sånn er det hele dagen. Og skjønner de ikke det, ja da skal jeg jammen fortelle de at de kan begynne som renholdere ett eller annet sted. ( jeg ser på ingen måte ned på renholdere, bare så det er sagt)
Det har nå gått ca. 5 mnd. etter operasjon, og da skal en egentlig se stor forbedring, men så skjer ikke, selv om jeg går til behandlig 3 ganer i uke, inkl, trening 1 t hver fredag, + turene jeg går her hjemme.
Går etter posten, 400 m nedover, og på tur oppover igjen så er det bare å hvile en 3-4 ganger før jeg er inne igjen. Kan ikke si det er vanskelig terreng opp hit, for det er både opp og flatt, så det skal være en kurant sak å gå hit opp.
Nå skal jeg snart på trening, så da får jeg avslutte for denne gang.
Sola skinner og vår i lufta, ihvertfall noe å se lyst på.
Dere får bære over meg, for sikkert endel skrivefeil.
onsdag 24. februar 2010
Skriv til Siv Jensen
Kjære Siv Jensen !
Det kreves mye mer av arbeidstakerne
i dag enn før. Da jeg begynte
i bedriften ga jeg 100 prosent av
meg selv.
Det i seg selv er jo mye,
men så kom vi til nytt år og nytt
budsjett. Så ble kravet at jeg skulle
bli mer effektiv. Sånn gikk det i
flere år, mer effektivitet. Så kommer
spørsmålet. Hvor effektiv kan
jeg egentlig bli? Jeg har jo gitt alt i
alle år.
Kan du da si at det er arbeidsmoralen
det er noe med, når
endelig hele kroppen sier ifra at nå
er det nok? Er det arbeidsmoralen
det er noe galt med når det river
og sliter i kroppen så det kjennes
ut i ryggen som at det er noen som
drar i begge ender av meg så jeg
blir delt i to?
De som skal ha utbytte, de blir
mer og mer desperate for hver
dag, de skal jo komme i mål med
budsjett og inntjening. Sjefene må
redusere arbeidskraften. Vi blir
dermed pålagt mer arbeid, og hva
skjer da?
Så kjære Siv, jeg har sagt det
før, men jeg er allerede oppe i 100
prosent. Det er nå ryggen sier ifra.
Når jeg endelig kommer meg hjem,
så er det rett i sofaen for å hvile ut
så jeg kan gi alt neste dag også.
Jeg går til fysioterapeut og
kiropraktor, så en del av lønna
går dit, bare for at jeg skal være
oppreist å få strekt skikkelig ut og
knekt opp noen deler. Spørsmålet
blir da til sjefen neste dag, om jeg
kan få litt utstyr slik at det blir litt
lettere på min arbeidsplass. Får da
bare beskjed om at da sprenger vi
budsjettet. Mye rimeligere å skaffe
en annen til min jobb, enn å skaffe
slikt utstyr slik at jeg kan forlenge
min karriere med noen år.
Det er flere på jobben som stiller
opp selv om de er litt syke. De
har den arbeidsmoralen du savner
kjære Siv. Helt ok kollegaer, koselig
og trivelige. De prøver så godt de
kan uten å gi helt 100 prosent på
jobb, men vi skal ikke henge oss
opp i slike smådetaljer. Det ikke de
får gjort, kan vi andre gjøre. Så på
toppen, kanskje de også har influensa,
så vi «friske» blir smitta?
Så hva skal jeg gjøre kjære Siv
Jensen, det kommer en dag da
ryggen bare knekker sammen.
Hvem skal jeg da kontakte?
Gro (landsmoderen) sin nabokjerring,
fastlegen eller skal jeg prøve å
komme meg over til nabogården så
noen av dem kan vurdere om jeg er
frisk nok til å gå på jobb. Manglende
arbeidsmoral skal jeg ikke bli
beskyldt for å ha.
I skrivende stund kjære Siv, så
sitter jeg her, med to mislykkede
ryggoperasjoner, så nå kommer jeg
meg ikke over til nabo'n engang.
Jeg har ofret helsa for at de som
sitter med aksjene skal få sitt i form
av utbytte.
Er det virkelig slik at jeg har dårlig arbeidsmoral? Dette spør Odd R. Kristiansen,
fra avdeling 5.
Det kreves mye mer av arbeidstakerne
i dag enn før. Da jeg begynte
i bedriften ga jeg 100 prosent av
meg selv.
Det i seg selv er jo mye,
men så kom vi til nytt år og nytt
budsjett. Så ble kravet at jeg skulle
bli mer effektiv. Sånn gikk det i
flere år, mer effektivitet. Så kommer
spørsmålet. Hvor effektiv kan
jeg egentlig bli? Jeg har jo gitt alt i
alle år.
Kan du da si at det er arbeidsmoralen
det er noe med, når
endelig hele kroppen sier ifra at nå
er det nok? Er det arbeidsmoralen
det er noe galt med når det river
og sliter i kroppen så det kjennes
ut i ryggen som at det er noen som
drar i begge ender av meg så jeg
blir delt i to?
De som skal ha utbytte, de blir
mer og mer desperate for hver
dag, de skal jo komme i mål med
budsjett og inntjening. Sjefene må
redusere arbeidskraften. Vi blir
dermed pålagt mer arbeid, og hva
skjer da?
Så kjære Siv, jeg har sagt det
før, men jeg er allerede oppe i 100
prosent. Det er nå ryggen sier ifra.
Når jeg endelig kommer meg hjem,
så er det rett i sofaen for å hvile ut
så jeg kan gi alt neste dag også.
Jeg går til fysioterapeut og
kiropraktor, så en del av lønna
går dit, bare for at jeg skal være
oppreist å få strekt skikkelig ut og
knekt opp noen deler. Spørsmålet
blir da til sjefen neste dag, om jeg
kan få litt utstyr slik at det blir litt
lettere på min arbeidsplass. Får da
bare beskjed om at da sprenger vi
budsjettet. Mye rimeligere å skaffe
en annen til min jobb, enn å skaffe
slikt utstyr slik at jeg kan forlenge
min karriere med noen år.
Det er flere på jobben som stiller
opp selv om de er litt syke. De
har den arbeidsmoralen du savner
kjære Siv. Helt ok kollegaer, koselig
og trivelige. De prøver så godt de
kan uten å gi helt 100 prosent på
jobb, men vi skal ikke henge oss
opp i slike smådetaljer. Det ikke de
får gjort, kan vi andre gjøre. Så på
toppen, kanskje de også har influensa,
så vi «friske» blir smitta?
Så hva skal jeg gjøre kjære Siv
Jensen, det kommer en dag da
ryggen bare knekker sammen.
Hvem skal jeg da kontakte?
Gro (landsmoderen) sin nabokjerring,
fastlegen eller skal jeg prøve å
komme meg over til nabogården så
noen av dem kan vurdere om jeg er
frisk nok til å gå på jobb. Manglende
arbeidsmoral skal jeg ikke bli
beskyldt for å ha.
I skrivende stund kjære Siv, så
sitter jeg her, med to mislykkede
ryggoperasjoner, så nå kommer jeg
meg ikke over til nabo'n engang.
Jeg har ofret helsa for at de som
sitter med aksjene skal få sitt i form
av utbytte.
Odd R. Kristiansen
Er det virkelig slik at jeg har dårlig arbeidsmoral? Dette spør Odd R. Kristiansen,
fra avdeling 5.
søndag 31. januar 2010
Skriv til advokat
Idag er det søndag, og siste dag i Januar 2010. Det går heldigvis rette veien mot vår:-)
Sendte avgårde et langt infobrev til min advokat, så han er litt informert hvordan ståa er.
Viktig å informere etterhvert som det skrider frem. Og ikke minst hvordan en blir behandlet av det offentlige, da mener jeg sykehuset jeg var på. For da jeg skulle reise fra der på fredag i uke 3, så skulle jeg få med meg epikrisa, men den var selvsagt ikke ferdigskrevet så jeg skulle få den ettersendt.
Men den har enda ikke dukka opp, så da ringte jeg på torsdag å etterlyste den. Så da får jeg se det an denne uka.
Bare lurer på om det er vanskelig for de å skrive den i.o.m. det har oppstått slike komplikasjoner i etttertid, og da mener jeg den hovedmuskelen som er skadet.
Men jeg skal ikke ta noe for gitt før jeg har den i hende.
Ellers har jeg idag søndag 31. januar ordnet i papirer og mye annet som hører til saken. En skal jammen være oppegående og frisk i hode for å gå gjennom slike skader som er oppstått i arbeidslivet.
Tenker på at det jammen er mange som sliter med slikt og ikke kan så mye, og derfor gir opp tilslutt. Stakkars sier jeg bare.
Dagene og nettene er like for tiden, men ukene flyr alikevel. Håper bare jeg slipper å gå på sterkere medidsin etterhvert, for de hjelper ikke så mye lenger, selv om det heter morfin.
Men jeg må nok krype til korset en dag å be om medisin så jeg ihvertfall får sovet en hel natt sammenhengende, for det er jammen lenge siden jeg har gjort.
Skrev til advokaten at livskvaliteten er helt 100 % borte. Ingenting jeg kan foreta meg før det er et helvete.
Postkassa som er ca. 400 m fra huset er min trimtur for tiden, men det er nesten så jeg må gi opp de siste metrene før jeg er inne på trappa, og da ser jeg neimen ikke lyst på tilværelsen.
Får bare håpe jeg får alt iorden i morgen, så jeg kan få kyndig hjelp til den treninga jeg fikk lært litt av en kiropraktor ved sykehuset.
Han sa jeg måtte regne med enda tøffere smerter en tid fremover, for det er mye som skal gjøres sterkere i ryggen for å kompensere for den muskelen som er skada.
Men vi får se, gir ikke opp ihvertfall.
Sendte avgårde et langt infobrev til min advokat, så han er litt informert hvordan ståa er.
Viktig å informere etterhvert som det skrider frem. Og ikke minst hvordan en blir behandlet av det offentlige, da mener jeg sykehuset jeg var på. For da jeg skulle reise fra der på fredag i uke 3, så skulle jeg få med meg epikrisa, men den var selvsagt ikke ferdigskrevet så jeg skulle få den ettersendt.
Men den har enda ikke dukka opp, så da ringte jeg på torsdag å etterlyste den. Så da får jeg se det an denne uka.
Bare lurer på om det er vanskelig for de å skrive den i.o.m. det har oppstått slike komplikasjoner i etttertid, og da mener jeg den hovedmuskelen som er skadet.
Men jeg skal ikke ta noe for gitt før jeg har den i hende.
Ellers har jeg idag søndag 31. januar ordnet i papirer og mye annet som hører til saken. En skal jammen være oppegående og frisk i hode for å gå gjennom slike skader som er oppstått i arbeidslivet.
Tenker på at det jammen er mange som sliter med slikt og ikke kan så mye, og derfor gir opp tilslutt. Stakkars sier jeg bare.
Dagene og nettene er like for tiden, men ukene flyr alikevel. Håper bare jeg slipper å gå på sterkere medidsin etterhvert, for de hjelper ikke så mye lenger, selv om det heter morfin.
Men jeg må nok krype til korset en dag å be om medisin så jeg ihvertfall får sovet en hel natt sammenhengende, for det er jammen lenge siden jeg har gjort.
Skrev til advokaten at livskvaliteten er helt 100 % borte. Ingenting jeg kan foreta meg før det er et helvete.
Postkassa som er ca. 400 m fra huset er min trimtur for tiden, men det er nesten så jeg må gi opp de siste metrene før jeg er inne på trappa, og da ser jeg neimen ikke lyst på tilværelsen.
Får bare håpe jeg får alt iorden i morgen, så jeg kan få kyndig hjelp til den treninga jeg fikk lært litt av en kiropraktor ved sykehuset.
Han sa jeg måtte regne med enda tøffere smerter en tid fremover, for det er mye som skal gjøres sterkere i ryggen for å kompensere for den muskelen som er skada.
Men vi får se, gir ikke opp ihvertfall.
tirsdag 26. januar 2010
Foreløpig konklusjon etter innleggelse uke 3 2010
Ja da ble det så at jeg blogger litt igjen. Ble som før skrevet innlagt på Ulriksdal sykehus for 1 uke, dette for å finne ut hva som er galt etter disse operasjonene som jeg tok i 2009.
Det som kom frem etterhvert var at det er en hovedmuskle som ikke vil være med igjen etter operasjonene. Den ligger i hvilestilling.
Jeg vet enda ikke om den ble skadet under operasjonen, men det vil vise seg etterhvert.
Kirurgen sa på torsdag, dagen før jeg skulle dra, at dette var noe nytt at akkurat den muskelen ikke ble med igjen.
Så jeg har lov å mistenke at dette har skjedd under operasjonen, uten at de vil innrømme noe.
Jeg venter spent på epikrisen som blir ettersendt, om det står noe der, eller om de unngår å skrive noe som kan bevise at de har skyld i dette.
Jeg var hos kiropraktor på det sykehuset, og han brukte ultralyd for å finne ut nettopp dette med den muskelen.
Så jeg fikk innføring i endel treningsøvelser jeg må begynde med og det må skje i samsvar med fysioterapaut her på Otta.
Kiropraktor og fysio skulle holde jevnlig kontakt for å få best mulig trening for nettopp dette som har skjedd.
Så kom mitt spørsmål til kiropraktoren, om jeg ble helt bra igjen, og der sa han tydelig nei.
Så det er atter en spennende tid i møte, med sikkert flere second opinion og papirer hit og dit.
Jeg avventer epikrisen og sender den så til min advokat så får vi se hva som skal skje fremover.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra for fremtiden når det gjelder dette smertehelvete og om jeg må gå på morfin resten av livet.
Har så mye vi skulle ha gjort på "bruket", men det ser jeg ikke lyst på akkurat nå.
Får skrive mer siden, akkurat nå er ikke humøret på topp, så da får jeg komme tilbake.
Det som kom frem etterhvert var at det er en hovedmuskle som ikke vil være med igjen etter operasjonene. Den ligger i hvilestilling.
Jeg vet enda ikke om den ble skadet under operasjonen, men det vil vise seg etterhvert.
Kirurgen sa på torsdag, dagen før jeg skulle dra, at dette var noe nytt at akkurat den muskelen ikke ble med igjen.
Så jeg har lov å mistenke at dette har skjedd under operasjonen, uten at de vil innrømme noe.
Jeg venter spent på epikrisen som blir ettersendt, om det står noe der, eller om de unngår å skrive noe som kan bevise at de har skyld i dette.
Jeg var hos kiropraktor på det sykehuset, og han brukte ultralyd for å finne ut nettopp dette med den muskelen.
Så jeg fikk innføring i endel treningsøvelser jeg må begynde med og det må skje i samsvar med fysioterapaut her på Otta.
Kiropraktor og fysio skulle holde jevnlig kontakt for å få best mulig trening for nettopp dette som har skjedd.
Så kom mitt spørsmål til kiropraktoren, om jeg ble helt bra igjen, og der sa han tydelig nei.
Så det er atter en spennende tid i møte, med sikkert flere second opinion og papirer hit og dit.
Jeg avventer epikrisen og sender den så til min advokat så får vi se hva som skal skje fremover.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra for fremtiden når det gjelder dette smertehelvete og om jeg må gå på morfin resten av livet.
Har så mye vi skulle ha gjort på "bruket", men det ser jeg ikke lyst på akkurat nå.
Får skrive mer siden, akkurat nå er ikke humøret på topp, så da får jeg komme tilbake.
onsdag 6. januar 2010
Innleggelse.
Tok kontakt med kirurgen som opererte meg igår pr. mail. Og forklarte min situasjon og hvor uholdbar den er for tiden. Inatt har jeg vel sovet tilsammen 4 timer, begynner virkelig å bli sliten nå.
Jeg fikk svar tilbake fra kirurgen igår kveld. Han tok dette på alvor hvordan jeg sliter, for det er meningen jeg skal inn til kontroll der den 21. jan. Ta røntgen den dagen for så å overnatte på et herberge de bruker, men som jeg forklarte i brevet, så var det slettes ikke trilrettelagt for ryggpasienter i de sengene der, kun en 10 cm skummadrass, og det er ikke godt nok.
Så da skrev han at jeg skal innlegges før i uke 3. For da får jeg brukbar seng, samt at de skulle virkelig undersøke hva dette er for noe.
Hadde jeg enda vært tibake sånn jeg var før operasjonen, var ikke noe særlig det heller, men da viste jeg hva det var og ikke de smertene som jeg sliter med idag.
Nå har jeg fått ytterligere ett morfinpreparat til, som skal hjelpe, men det er liten effekt av det, men jeg får bare stå han av til jeg kommer meg over til Bergen igjen.
Har heller ingen "hugsott" med at noe bør gjøres ute heller nå, altfor kaldt og masse snø, så det blir bare å sitte inne å fyre, er - 27 blå idag, så da sier det seg selv.
Hadde virkelig gleda meg til å endelig bli såpass bra at jeg kunne få gjort litt her hjemme til våren, for fikk heller ikke gjort noe ifjor sommer.
Jeg lengter mer og mer tilbake ut i arbeidslivet, savner det sosiale, samt det å lage noe, men det ser jammen dårlig ut, sånn det er nå ihvertfall.
Men uansett, jeg er ikke alene lenger og det er kjempegodt:-)) Er så gald i min kjære og det hun gir meg, at jeg får ikke rost henne godt nok:-))
Ha en fin dag alle:-)
Jeg fikk svar tilbake fra kirurgen igår kveld. Han tok dette på alvor hvordan jeg sliter, for det er meningen jeg skal inn til kontroll der den 21. jan. Ta røntgen den dagen for så å overnatte på et herberge de bruker, men som jeg forklarte i brevet, så var det slettes ikke trilrettelagt for ryggpasienter i de sengene der, kun en 10 cm skummadrass, og det er ikke godt nok.
Så da skrev han at jeg skal innlegges før i uke 3. For da får jeg brukbar seng, samt at de skulle virkelig undersøke hva dette er for noe.
Hadde jeg enda vært tibake sånn jeg var før operasjonen, var ikke noe særlig det heller, men da viste jeg hva det var og ikke de smertene som jeg sliter med idag.
Nå har jeg fått ytterligere ett morfinpreparat til, som skal hjelpe, men det er liten effekt av det, men jeg får bare stå han av til jeg kommer meg over til Bergen igjen.
Har heller ingen "hugsott" med at noe bør gjøres ute heller nå, altfor kaldt og masse snø, så det blir bare å sitte inne å fyre, er - 27 blå idag, så da sier det seg selv.
Hadde virkelig gleda meg til å endelig bli såpass bra at jeg kunne få gjort litt her hjemme til våren, for fikk heller ikke gjort noe ifjor sommer.
Jeg lengter mer og mer tilbake ut i arbeidslivet, savner det sosiale, samt det å lage noe, men det ser jammen dårlig ut, sånn det er nå ihvertfall.
Men uansett, jeg er ikke alene lenger og det er kjempegodt:-)) Er så gald i min kjære og det hun gir meg, at jeg får ikke rost henne godt nok:-))
Ha en fin dag alle:-)
mandag 28. desember 2009
Romjula 2009
Er vel på tide med et surveinnlegg igjen vel :-)
Ikke så mye annet å skrive om for tiden. Jula har gått stille og rolig for seg førstedel. Har vært kaldt og endel snø.
Oppimot 27 grader har det vært, og kaldt skal det bli i nyttårshelga også, så vi får se.
Som sagt har vi vært rolige. Spist og drukket, men vi er ikke så store tilhengere av middag hver dag, hverken Ragnhild eller jeg.
Har gått endel småturer ned til brua og opp igjen, det får være nok i denne omgang når det gjelder ryggen. For den er neimen ikke noe bedre blitt etter 2. operasjon.
Idag er det mandag 28. desember og da er det akkurat 9 uker siden jeg ble operert igjen.
Er glad for at jeg har god tilgang på medisiner, og at legen min forstår plagene jeg har og ikke minst de kroniske smertene som er hver dag.
Hadde jeg ikke hatt morfinen, så vet jeg ikke hvordan dagene skulle gått. Det plager meg mye at jeg må ta så mye medisiner hver dag, går med 16 tabletter av ymse slaget hvert døgn.
Har heller ikke sjans på å redusere noe enda, for da blir nettene et mere helvete enn det det er.
Vi legger oss som regel mellom 23-24 tida på kvelden. Og da sovner jeg nesten med engang, men etter 2 timer så er jeg våken igjen, da er det vist på tide å snu seg, det gir smertene beskjed om. Så da ligger jeg våken en stund før søvnen inntar meg igjen, så for etter da et par timer igjen, så er det på tide å snu seg igejn, og våken er jeg.
ikke rart en føler seg sliten på dagtid, men så lenge jeg ikke skal gjøre noe spesiellt så går det bra.
Hadde ikke hatt sjans i havet om jeg skulle vært i jobb, da tror jeg det hadde gått riktig så galt. Skal ikke utdype det noe.
Det kom jo endel snø nå i jula, og da er jeg glad vi har god traktor med hydraulisk skjær. ( skjær som jeg kan styre fra inne i traktoren, slik at det svinger enten til høyre side eller venstre) dette kunne jeg ikke før, da måtte jeg ut å gjøre det manuellt, og det var ingen lett oppgave, for det er mange svinger nedover veien her som gjorde at jeg måtte svinge det ofte.
Siste snøfallet var så mye at jeg fikk skrapt snøen ut til kantene og måtte ha på snøfresen istede for skjæret.
Det er da en skulle ønske en var frisk og ihvertfall litt bedre i ryggen, men fikk det da på tilslutt etter mye om og men. Det skal egentlig ikke by på problemer å gjøre dette, men det sier seg selv med slik tilstand en er i.
Men jeg prøver så godt jeg kan, det er ikke bare å ringe en venn å si at nå får du jaggu komme å ha på snøfresern på traktoren, sånn midt i jula.
Men nå er den på, og den skal få være på frem til det begynner å smelte:-))
Gleder meg virkelig til våren igjen, det er jo et lyspungt at dagene blir lysere for hver dag nå.
Dagen frem til nyttårsaften, blir 12 min. lenger enn ved vintersolhverv.
Idag er ragnhild avgårde å besøker en veninne hun er blitt kjent med her, og det er hyggelig synes jeg.
Overrasker med at jeg har støvsugd og vaska gulv mens hun har vært borte jeg da. Men jeg skulle nok aldri ha gjort det, for jammen kjennes det.
kjøpte ny støvsuger men forlengbar arm, lenger enn på vanlige støvsugere, og så er all start og styring på selve håndtaket, så da er det ganske enkelt, men det er ikke mer som skal til før jeg kjenner det godt, selv om jeg går oppreist med den.
Ja ja, får ta tiden til hjelp og se det an.
Skal bli godt å komme til Bergen den 21. januar og spørre de hvor det bel av den store % de lovte jeg skulle bli bedre av etter operasjonen.
Får vel bare beskjed om at det er slik som skjer, og at det ikke er noe de kan gjøre.
Vet ikke hva jeg selv skal gjøre heller, for hver bidige natt er det akkurat som om noen prøver å dra av meg føttene, uansett hvilken side jeg ligger på, så melder isjiasnervene seg .
Nei nå får det være nok i denne omgang igjen , øitt surving må det bli, når bloggen som jeg oppretta, skulle i første omgang inneholde hvorda det er etter operasjonen.
Får håpe en dag at jeg kan skrive noe artig og kanskje noe positivt også.
Ikke så mye annet å skrive om for tiden. Jula har gått stille og rolig for seg førstedel. Har vært kaldt og endel snø.
Oppimot 27 grader har det vært, og kaldt skal det bli i nyttårshelga også, så vi får se.
Som sagt har vi vært rolige. Spist og drukket, men vi er ikke så store tilhengere av middag hver dag, hverken Ragnhild eller jeg.
Har gått endel småturer ned til brua og opp igjen, det får være nok i denne omgang når det gjelder ryggen. For den er neimen ikke noe bedre blitt etter 2. operasjon.
Idag er det mandag 28. desember og da er det akkurat 9 uker siden jeg ble operert igjen.
Er glad for at jeg har god tilgang på medisiner, og at legen min forstår plagene jeg har og ikke minst de kroniske smertene som er hver dag.
Hadde jeg ikke hatt morfinen, så vet jeg ikke hvordan dagene skulle gått. Det plager meg mye at jeg må ta så mye medisiner hver dag, går med 16 tabletter av ymse slaget hvert døgn.
Har heller ikke sjans på å redusere noe enda, for da blir nettene et mere helvete enn det det er.
Vi legger oss som regel mellom 23-24 tida på kvelden. Og da sovner jeg nesten med engang, men etter 2 timer så er jeg våken igjen, da er det vist på tide å snu seg, det gir smertene beskjed om. Så da ligger jeg våken en stund før søvnen inntar meg igjen, så for etter da et par timer igjen, så er det på tide å snu seg igejn, og våken er jeg.
ikke rart en føler seg sliten på dagtid, men så lenge jeg ikke skal gjøre noe spesiellt så går det bra.
Hadde ikke hatt sjans i havet om jeg skulle vært i jobb, da tror jeg det hadde gått riktig så galt. Skal ikke utdype det noe.
Det kom jo endel snø nå i jula, og da er jeg glad vi har god traktor med hydraulisk skjær. ( skjær som jeg kan styre fra inne i traktoren, slik at det svinger enten til høyre side eller venstre) dette kunne jeg ikke før, da måtte jeg ut å gjøre det manuellt, og det var ingen lett oppgave, for det er mange svinger nedover veien her som gjorde at jeg måtte svinge det ofte.
Siste snøfallet var så mye at jeg fikk skrapt snøen ut til kantene og måtte ha på snøfresen istede for skjæret.
Det er da en skulle ønske en var frisk og ihvertfall litt bedre i ryggen, men fikk det da på tilslutt etter mye om og men. Det skal egentlig ikke by på problemer å gjøre dette, men det sier seg selv med slik tilstand en er i.
Men jeg prøver så godt jeg kan, det er ikke bare å ringe en venn å si at nå får du jaggu komme å ha på snøfresern på traktoren, sånn midt i jula.
Men nå er den på, og den skal få være på frem til det begynner å smelte:-))
Gleder meg virkelig til våren igjen, det er jo et lyspungt at dagene blir lysere for hver dag nå.
Dagen frem til nyttårsaften, blir 12 min. lenger enn ved vintersolhverv.
Idag er ragnhild avgårde å besøker en veninne hun er blitt kjent med her, og det er hyggelig synes jeg.
Overrasker med at jeg har støvsugd og vaska gulv mens hun har vært borte jeg da. Men jeg skulle nok aldri ha gjort det, for jammen kjennes det.
kjøpte ny støvsuger men forlengbar arm, lenger enn på vanlige støvsugere, og så er all start og styring på selve håndtaket, så da er det ganske enkelt, men det er ikke mer som skal til før jeg kjenner det godt, selv om jeg går oppreist med den.
Ja ja, får ta tiden til hjelp og se det an.
Skal bli godt å komme til Bergen den 21. januar og spørre de hvor det bel av den store % de lovte jeg skulle bli bedre av etter operasjonen.
Får vel bare beskjed om at det er slik som skjer, og at det ikke er noe de kan gjøre.
Vet ikke hva jeg selv skal gjøre heller, for hver bidige natt er det akkurat som om noen prøver å dra av meg føttene, uansett hvilken side jeg ligger på, så melder isjiasnervene seg .
Nei nå får det være nok i denne omgang igjen , øitt surving må det bli, når bloggen som jeg oppretta, skulle i første omgang inneholde hvorda det er etter operasjonen.
Får håpe en dag at jeg kan skrive noe artig og kanskje noe positivt også.
onsdag 2. desember 2009
Onsdag 2. desember
Blir ikke så mye skriving her for tiden, trodde jeg skulle skrive mer, men dagene blir så like i denne situasjonen, så da kan en liksom bare oppsummere uker.
Idag våkna jeg kl. 0400, men tenkte at jammen skal jeg ikke prøve å ligge litt til, selv om det er vondt. Jeg lå helt til 0630 men da måtte jeg bare stå opp.
Kaster av meg dyna og da hopper Gunnar ut av buret sitt og skal opp han også. Rister seg så ørene flagrer :-)
kaldt var det idag også, -13 grader i hele dag, så da er det absolutt innevær. Har såvidt begynt å gå turer ned til brua og opp igjen. Blir nesten 1 km tilsammen.
Har kjøpt meg fine og lettvinte brodder, så jeg er litt sikker på dette føret.
Har også lagt merke til i det senere, at når jeg skal kle på meg, så er det vanskelig blitt. Må liksom bruke bare en hånd når jeg skal bøye meg ned for å få på meg noe.
Har såvidt innøvd en stilling for å få på meg sokkene, ikke enkelt men de kommer da på. Litt banning så hjelper det mye. Liksom at sokkene er redde så de nesten trer seg på selv :-)
Dopen er likedan som før, jeg liker det ikke, men bare må ta det for at dagen skal bli levelig.
La meg på skuvsenga i stua en stund idag, og kom meg nesten ikke opp igjen.
Blir det ikke likere denne eller neste uke, så skal jeg skrive et brev til sykehuset, og forhøre meg.
Men som fastlegen min sa etter første operasjon, så for noen kan det gå år før det evt. kjennes noe bedring, så jeg ser ihvertfall ikke noe lys der fremme.
Men jeg får bare avvente å se.
Sånn er hverdagen for tiden, så ingen vits å kopiere skriften for hver dag.
Kommer tilbake med mer senere.
Idag våkna jeg kl. 0400, men tenkte at jammen skal jeg ikke prøve å ligge litt til, selv om det er vondt. Jeg lå helt til 0630 men da måtte jeg bare stå opp.
Kaster av meg dyna og da hopper Gunnar ut av buret sitt og skal opp han også. Rister seg så ørene flagrer :-)
kaldt var det idag også, -13 grader i hele dag, så da er det absolutt innevær. Har såvidt begynt å gå turer ned til brua og opp igjen. Blir nesten 1 km tilsammen.
Har kjøpt meg fine og lettvinte brodder, så jeg er litt sikker på dette føret.
Har også lagt merke til i det senere, at når jeg skal kle på meg, så er det vanskelig blitt. Må liksom bruke bare en hånd når jeg skal bøye meg ned for å få på meg noe.
Har såvidt innøvd en stilling for å få på meg sokkene, ikke enkelt men de kommer da på. Litt banning så hjelper det mye. Liksom at sokkene er redde så de nesten trer seg på selv :-)
Dopen er likedan som før, jeg liker det ikke, men bare må ta det for at dagen skal bli levelig.
La meg på skuvsenga i stua en stund idag, og kom meg nesten ikke opp igjen.
Blir det ikke likere denne eller neste uke, så skal jeg skrive et brev til sykehuset, og forhøre meg.
Men som fastlegen min sa etter første operasjon, så for noen kan det gå år før det evt. kjennes noe bedring, så jeg ser ihvertfall ikke noe lys der fremme.
Men jeg får bare avvente å se.
Sånn er hverdagen for tiden, så ingen vits å kopiere skriften for hver dag.
Kommer tilbake med mer senere.
onsdag 25. november 2009
Atter en ny dag sitter jeg her med kaffe og sugerøyketablettene mine. Slutta å røyke på frigjøringsdagen den 8. mai 2009.
Ragnhild har reist på behandling hos manuellterapaut. Klokka er nå 0920. Sto opp 0820 idag.
Natta hat vært som den bruker den senere tid. La meg 2230 igår og sovna etter en stund, men kl. 0230 våkna jeg av at jeg skulle snu meg i senga, da kommer smertehelvete igjen. Så da lå jeg våken en stund før jeg sovna igjen. Sov helt til 0430 da skjedde det samme igjen. Rart som f..n jeg ikke kan ligge rolig om natta, sa hadde jeg kanskje sovet ihvertfall 6 timer tilsammen. Men det er nå engang slik at blir en liggende i samme stilling, vil det tilslutt melde seg litt stivhet og litt smerter og da prøver en sp godt en kan å finn en annen stilling som medfører at en våkner.
Ja ja, slik går no netterne.
Kikker ut og det er litt snøfjoner i lufta og 1 + grad ute.
Får pløye gjennom noen aviser på nett , så får jeg se hva dagen bringer heretter.
Skal egentlig gå småturer denne mnd. Fikke oppskrift på dette etter operasjonen. Ta det helt med ro første mnd. for så 2. mnd begynne å gå småturer og 3.mnd skulle jeg prøve lengre turer. Men fikk beskjed denne gang kunne de ikke love noe, så da er jeg spent på utfallet av dette.
Sliter så med den foten jeg ødela på jobb i 1999, som gjør at jeg skjevbelaster ryggen. Og det er også noe som gjør at smertene kommer.
Blir en slik syte klage blogg dette her, men hvis jeg blir ihvertfall såpass som jeg var før operasjonen, så skal jeg takle det.
Må jo prøve å bli bedre, for jeg skal operere kneet senere også, bare jeg blir litt bedre i ryggen.
Ja si det, blir jeg virkelig det så det går an å operere foten.
Det en drar med seg det andre.
Ragnhild har reist på behandling hos manuellterapaut. Klokka er nå 0920. Sto opp 0820 idag.
Natta hat vært som den bruker den senere tid. La meg 2230 igår og sovna etter en stund, men kl. 0230 våkna jeg av at jeg skulle snu meg i senga, da kommer smertehelvete igjen. Så da lå jeg våken en stund før jeg sovna igjen. Sov helt til 0430 da skjedde det samme igjen. Rart som f..n jeg ikke kan ligge rolig om natta, sa hadde jeg kanskje sovet ihvertfall 6 timer tilsammen. Men det er nå engang slik at blir en liggende i samme stilling, vil det tilslutt melde seg litt stivhet og litt smerter og da prøver en sp godt en kan å finn en annen stilling som medfører at en våkner.
Ja ja, slik går no netterne.
Kikker ut og det er litt snøfjoner i lufta og 1 + grad ute.
Får pløye gjennom noen aviser på nett , så får jeg se hva dagen bringer heretter.
Skal egentlig gå småturer denne mnd. Fikke oppskrift på dette etter operasjonen. Ta det helt med ro første mnd. for så 2. mnd begynne å gå småturer og 3.mnd skulle jeg prøve lengre turer. Men fikk beskjed denne gang kunne de ikke love noe, så da er jeg spent på utfallet av dette.
Sliter så med den foten jeg ødela på jobb i 1999, som gjør at jeg skjevbelaster ryggen. Og det er også noe som gjør at smertene kommer.
Blir en slik syte klage blogg dette her, men hvis jeg blir ihvertfall såpass som jeg var før operasjonen, så skal jeg takle det.
Må jo prøve å bli bedre, for jeg skal operere kneet senere også, bare jeg blir litt bedre i ryggen.
Ja si det, blir jeg virkelig det så det går an å operere foten.
Det en drar med seg det andre.
tirsdag 24. november 2009
Derfor jeg ville opprette denne bloggen, er fordi dagene går ganske tregt for tiden. Er bare 4 uker siden jeg ble ryggoperert for 2. gang dette året.
Første gangen var i Juni og da skulle de bygge opp mellom to skiver nederst i ryggen.
Bygge opp 1 cm. fordi det var utslitt og borte det som skulle være der. Ikke rart en har hatt vondt i ryggen de siste 8-10 årene.
Men videre til operasjonen, som skrevet de bygde opp med å sette inn en plastskive mellom disse skivene og deretter skulle de bygge opp med beinmasse som de fant i ryggen for å legge utenfor plastskiven. Så skulle de sette på en skive og deretter inn med 2 skruer for å avstive disse 2 skivene.
Fikk beskjed om at dette skulle ta ca. 3 mnd. så var mesteparten av smertene jeg har slitt med i 10 år borte.
Godt tenkte jeg og dro hjem.
Skulle være helt rolig den første måneden og for så 2. mnd. skulle jeg gå noen småturer og 3. mnd. skulle jeg begynne å gå lengre turer.
Men det gikk ikke lenge etter jeg var hjemkommet , tja, det gikk vel litt over 1 mnd. så kjente jeg at det må være noe som er galt.
Jeg ringte til sykehuset der jeg ble operert og fikk gitt beskjed, og de skulle videreformidle dette til kirurg som er sjef på dette private sykehuset.
Jeg ringte og sendte flere mailer, men hørte ingenting.Arroganse sier jeg om slikt.
Men tiden gikk og etter 3 mnd. skulle jeg ta røntgen av det de hadde gjort og få sendt det over til sykehuset i Bergen.
Fikk etter en stund tlf. fra omtalte kirurg og han kunne konstatere at de hadde brukt for små skruer så alt hadde løsna baki der og da forsto jeg hvorfor det hadde vært et smertehelvete.
Hadde heldigvis nok morfin og andre medisiner jeg kunne ta, så jeg ihvertfall fikk sove litt om natta.
Men det ble bestemt at jeg måtte komme fort inn igjen for å operere på nytt.
Så den 26. oktober ble jeg lagt på benken og operert pånytt.
Det viser seg at det var løsna ja , så de satte inn 2 nye og større skruer, samt de la inn en plate til og ytterligere 2 skruer for mer avstiving.
Så etter 4 dager, altså torsdag samme uke skulle jeg reise hjem, da var det taxi fra sykehuset til Flesland, fly over til G. moen og tog hjem fra der.
En reise på 6-7 timer med all venting.
Dagene har nå gått med å ta det med ro, spise smertestillende, og prøve å få sove. Men alle nettene jeg har vært hjemme, har jeg vært våken og oppe noen ganger ett par ganger for natta.
Dagen idag er den dagen jeg skal prøve å gå litt lenger, så det blir en liten tur nedover veien her og opp igjen. Så får jeg se hvordan det er.
har såvidt prøvd lette oppgaver her hjemme, men da melder dette smertehelvete seg igjen, så da er det bare å legge seg nedpå igjen en stund.
Altså 4 uker idag og mye smerter enda, så jeg tviler på dette jeg nå har gjennomgått. Men tidlig i syklusen enda, så jeg får bare smøre meg med tålmod en stund til.
Godt å få nedskrevet dette, men nå er det senga en liten tur igjen kjenner jeg. Så kommer det mer senere.
Første gangen var i Juni og da skulle de bygge opp mellom to skiver nederst i ryggen.
Bygge opp 1 cm. fordi det var utslitt og borte det som skulle være der. Ikke rart en har hatt vondt i ryggen de siste 8-10 årene.
Men videre til operasjonen, som skrevet de bygde opp med å sette inn en plastskive mellom disse skivene og deretter skulle de bygge opp med beinmasse som de fant i ryggen for å legge utenfor plastskiven. Så skulle de sette på en skive og deretter inn med 2 skruer for å avstive disse 2 skivene.
Fikk beskjed om at dette skulle ta ca. 3 mnd. så var mesteparten av smertene jeg har slitt med i 10 år borte.
Godt tenkte jeg og dro hjem.
Skulle være helt rolig den første måneden og for så 2. mnd. skulle jeg gå noen småturer og 3. mnd. skulle jeg begynne å gå lengre turer.
Men det gikk ikke lenge etter jeg var hjemkommet , tja, det gikk vel litt over 1 mnd. så kjente jeg at det må være noe som er galt.
Jeg ringte til sykehuset der jeg ble operert og fikk gitt beskjed, og de skulle videreformidle dette til kirurg som er sjef på dette private sykehuset.
Jeg ringte og sendte flere mailer, men hørte ingenting.Arroganse sier jeg om slikt.
Men tiden gikk og etter 3 mnd. skulle jeg ta røntgen av det de hadde gjort og få sendt det over til sykehuset i Bergen.
Fikk etter en stund tlf. fra omtalte kirurg og han kunne konstatere at de hadde brukt for små skruer så alt hadde løsna baki der og da forsto jeg hvorfor det hadde vært et smertehelvete.
Hadde heldigvis nok morfin og andre medisiner jeg kunne ta, så jeg ihvertfall fikk sove litt om natta.
Men det ble bestemt at jeg måtte komme fort inn igjen for å operere på nytt.
Så den 26. oktober ble jeg lagt på benken og operert pånytt.
Det viser seg at det var løsna ja , så de satte inn 2 nye og større skruer, samt de la inn en plate til og ytterligere 2 skruer for mer avstiving.
Så etter 4 dager, altså torsdag samme uke skulle jeg reise hjem, da var det taxi fra sykehuset til Flesland, fly over til G. moen og tog hjem fra der.
En reise på 6-7 timer med all venting.
Dagene har nå gått med å ta det med ro, spise smertestillende, og prøve å få sove. Men alle nettene jeg har vært hjemme, har jeg vært våken og oppe noen ganger ett par ganger for natta.
Dagen idag er den dagen jeg skal prøve å gå litt lenger, så det blir en liten tur nedover veien her og opp igjen. Så får jeg se hvordan det er.
har såvidt prøvd lette oppgaver her hjemme, men da melder dette smertehelvete seg igjen, så da er det bare å legge seg nedpå igjen en stund.
Altså 4 uker idag og mye smerter enda, så jeg tviler på dette jeg nå har gjennomgått. Men tidlig i syklusen enda, så jeg får bare smøre meg med tålmod en stund til.
Godt å få nedskrevet dette, men nå er det senga en liten tur igjen kjenner jeg. Så kommer det mer senere.
Min første bloggdag.
Så endelig fikk jeg oppretta min egen blogg. Har mange ganger tenkt på dette men har ikke blitt gjort noe med. Sikkert fordi dagene er som de er for tiden.
Men dette skal bli spennende å følge opp å se hvordan det blir fremover.
Men dette skal bli spennende å følge opp å se hvordan det blir fremover.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
