Påska 2013

Idag er det dagen da klokka skal stilles 1 time fremover mot sommeren. Vi skriver allerede 30. mars.
Påska har for de fleste vært en drømmepåske når det gjelder været ihvertfall, for maken til sol er det lenge siden det har vært.
Før om årene har jeg rigga meg til ute på terrassen å nytt sola, og virkelig nytt tilværelsen som best jeg kan.
I år har jeg faktisk ikke vært ute på terrassen i det hele tatt, selv om sola varmer opp og det kunne vært trivelig å vært ute der.
Jeg sliter så med smerter hele natta, så jeg tror denne ryggen tar livet av meg snart. Ingen medisiner som hjelper lenger, og jeg har medisiner som virkelig gjør susen hvis andre har tatt de, men jeg har siste tiden følt at jeg blir mer og mer immun mot disse medisinene, så hvis jeg må ta noe sterkere nå, da blir jeg gående i en evig rus, og det vil jeg ikke.
Jeg våkna , tror det var 6 ganger inatt, fordi jeg måtte snu meg i senga fordi det var så vondt å ligge, og jeg vet det er vondt til og med å snu seg, så da blir jeg liggende litt, for liksom å finne rette tiden å snu meg på, dette gjør at jeg våkner og det tar en tid før jeg sovner igjen, så når jeg våkner så mange ganger i løpet av 7 timer, da blir dagen et helvete.
Slik fortoner hver dag seg, og da er det liksom ingen glede over noen ting. Ikke kan jeg reise å besøke noen heller, for plutselig jeg sitter i en sofa, så blir jeg så trøtt at plutselig sovner jeg noen minutter, og da blir jeg en kjedelig person å ha på besøk.
Kanskje folk sier når jeg kommer inn i gården, "uff, nå kommer han som sovner igjen".

Forsøkte å gå en liten tur igår, men jeg kan ikke gå langt så slår disse pusteproblemene ut igjen, og det er ingen vits å utfordre dette hele tiden, før jeg får undersøkt virkelig hva dette er for noe.
Så rett over påske må det skje noe, for dette er ikke noe liv.
Dagen idag, blir slik som alle andre påskedager, rett og slett kjedelig og innedag.

Lenge siden

Ja her var det ikke mye liv og røre for tiden.
Faktisk år og dag siden jeg skrev her. Men så er jeg en innesluttet person blitt, jeg får kommentarer på FB at de nesten ikke kjenner meg igjen på uttalelsene. De som kjenner meg, vet at det kom noen gode kommentarer iblant, og noen lo godt av de, men det er lenge siden jeg har vært slik.
Jeg ser og kjenner det selv at jeg har forandra meg mye de siste årene, dette fordi det har skjedd så mye i livet mitt, som har tatt fra meg det å være en glad og munter person, til å være innesluttet og meget lite omgjengelig.
Livet etter operasjonene, med påfølgende smerter som jeg ennå sliter med, har gjort sitt til at livet snart ikke er verd til å leve, men jeg har fått lovnad på ny operasjon, men de kunne ikke love at det ble bedre, men heller ikke verre, så da blir det til at de skal fjerne avstivinga som ble gjort i 2009, og jeg håper ihvertfall at bittelitt av smertene blir borte, slik at jeg kan få kasta noen av disse forbanna medisinene jeg har måtte ta siden jeg ble operert første gang i 2009.
Reoperert ble jeg i oktober samme år, da de gjorde den feilen at de brukte for små skruer i avstivinga, slik at jeg gikk med løse deler i 4 måneder uten at de ville høre på meg, at jeg kjente noe var galt. Det var faan ikke rart det var vondt når det kjentes ut som en var tvers av. Men de fikk da operert igjen samme år og satt inn flere og større skruer, og siden har det vært et helvete både natt og dag. Jeg har ikke fått sovet en hel natt siden disse operasjonene.
En blir så usosial når det blir slik, smerter gjør at jeg ikke reiser bort, søvnig gjør at jeg ikke reiser bort, for sitter jeg et sted og drikker kaffe sammen med venner, så plutselig blir jeg bare så trøtt, at jeg nesten sovner der jeg sitter, og det er ikke noe koselig når en reiser bort og besøker venner en kveld, derfor holder jeg meg hjemme.
Dette var litt om hva som skjer og har skjedd i 2009 og videre, men traumene sitter i, for i 2010, samme måned faktisk, så brant huset ned til grunnen, og det er jeg plaget av den dag i dag.
Så reiste den jeg var glad i, for så å sitte igjen her alene med å bygge opp igjen hus og alt arbeide det medfører.
Jeg er nå utslitt, og det kjennes på de senere plagene som er kommet, jeg sitter nå bare å venter på beskjed fra en hjertespesialist som skal undersøke meg.

Jeg er ingen lykkelig person lenger, og jeg vet ikke om jeg vil bli det noen gang heller etter alt dette.

Jeg unner ingen å gå igjennom det jeg har gjort de siste årene, for livsgnisten er og forblir borte.

Hvis jeg orker, så kanskje kommer det noen ord igjen, men tiden vil vise hva som skjer.