Da er det på tide med noen ord i bloggen igjen.
Dagene flyr avgårde, skulle ikke tro tiden gikk så fort når en bare går og ikke gjør noe, men faktisk så gjør den det.
Hver natt så er jeg oppe og får bevega meg litt, morfinen og de andre medisinene hjelper ikke stor lenger enn en 4 timer, da er det å snu å vende på seg i senga.
Jammen glad jeg invisterte i gode senger for 2 år siden. Var å kikka på disse sengene flere ganger, prøvde å ligge i de i forretningen, og de var bare så gode.
Motorstyring til alt med massasje. Og jeg må berømme Jensen for at de har gode senger.
Første gang jeg var i butikken og så på de, skulle de ha 66.500 kr for disse 2 sengene, men det syntes jeg var for mye, så jeg med mine kunnskaper når det gjelder pruting, så fikk jeg de ned til 55.000.- første gang.
Så jeg sa, jeg får vente litt å se, men jeg hadde veldig lyst til å handle da, men det gikk en f... i meg og tok tida til hjelp og venta ytterligere 1 mnd. før jeg besøkte butikken igjen, og den sto der enda, og jeg sa at slå ytterligere ned så handler jeg idag.
Han jeg snakka med, sa at han skulle ta det opp med sjefen, så skulle han ringe meg igjen.
Gikk ikke mer enn 1 dag så ringte de fra butikken og sa jeg skulle få den for 39.500 kr. og da slo jeg til med en gang, og jeg sa de fikk kjøre den gratis hjem til meg å sette den på plass.
Alt gikk som smurt med denne handelen :-))
Så senga har vært go å ha i denne tiden etter disse operasjonene.
Deilig å ligge i den å se på film også, for plutselig hadde vi 2 tv på 42 tommer, og da satte vi den ene i stua og den andre i soverommet.
Kjekt med stort soverom. Da jeg bygde huset, bestemte jeg når jeg tegna huset at stort soverom og stort bad skulle jeg ha, som sagt så gjort, soverom på 24 m2 og bad på 14 m2.
Dette har jeg ikke angra på.
Men over til dagene nå, blir nok ingen feiring på meg i morgen, selv om jeg har lyst til å ta på bunaden å vandre i gatene sammen med alle andre.
Jeg holder ikke ut mer enn en halv time, så er jeg knekt i ryggen. Så det sier seg selv.
Må vel snart begynne å se an om å søke på både det ene og andre.
Det kommer det mer om siden.
Hver kveld krysser jeg fingrene for å ønske at jeg skal få sove sammenhengende en natt, men det går aldri.
Og tidlig om morgenen våkner jeg og må bare stå opp.
Sitter å leser litt iblant, om dette med skader under operasjoner og pasientskadeerstatning. Så jeg får se om jeg skal snakke med advokaten min i Oslo.
Kanskje sette meg på toget å reise inn der en dag, slik at jeg fåre snakka med han under 4 øyne.
Synes det er bedre enn å sitte å skrive mailer, ihvertfall i førstninga.
Jeg får avslutte for denne gang, sikkert mye jeg kunne skrevet om, men mye blir likt når en går slik.
Ønsker dere som evt. leser bloggen min en fin 17.mai og kos dere som best dere kan.
Vet jeg har fått enda en person som leser bloggen min og jeg synes det er så koselig:-)) Legg gjerne igjen en hilsen, behøver ikke være mange ordene :-))
Det blir jo mere gøy å skrive når en vet andre synes en skriver rett frem og litt interessant.
søndag 16. mai 2010
søndag 9. mai 2010
Mai måned.
Da er vi kommet til mai mnd. 9. mai faktisk, og det er snart 1 år siden jeg ble ryggoperert første gang. 9. Juni i 2009.
Så ble det en hasteoperasjon igjen på samme sted i ryggen i slutten av Oktober 2009.
Det er nå snart 8 måneder siden.
Siden har det bare vært et smertehelvete, nettopp p.g.a. operasjonene som ikke var vellykket.
Prøver så godt jeg kan å gjøre noe småtterier her på "bruket", men det straffer seg etter en liten stund.
Medisinene er de samme idag som det var like etter operasjonen sist.
Hver natt og dag er helt like, våkner hver natt, 3-4 ganger p.g.a. smertene når jeg ligger for lenge i samme stilling.
Og har forsøkt å hvile litt i skuvsenga i stua på eftan, men nå gruer jeg meg hver gang jeg skal legge meg, for disse "spasmene" som er oppstått etter operasjonene, gjør så vondt at det er derfor jeg prøver å unngå å hvile.
Dety gjør slik med kroppen at jeg har ikke styring på den når jeg slapper av, plutselig farer hele kroppen opp og dette ned i senga igjen, og da kjenner jeg godt hvor jeg er operert.
Foten som jeg ødela i 1999, medfører at jeg skjevbelaster alt sammen og det er årsaken til at ryggen er blitt slik den er, før operasjonen, og det er slettes ikke noe likere nå etter operasjonene, for feilbelastning gjør sitt.
Hadde virkelig håpa å få slippe noe av dette smertehelvete etterhvert, men det ser ut til å ville vedvare, så ingen lyspunkter i fremtiden med dette ihvertfall.
Du skal være rik og ikke minst ha hodet helt klart for å være syk idag.
Makan til trakkasering av folk skal en jammen lete lenge etter.
Et lite eksempel, jeg kjører til trening 3 ganger i uka, og det blir en god del mil tilsammen, og jeg venter som regel til at det blir atskillig med turer før jeg sender reiseregningsskjema og ja tro det eller ei, det tar 3 mnd. hver gang de skal behandle en slik søknad og i mellomtiden skal du legge ut for utrolig mange reiser før det kommer inn igjen noen kroner.
Håper så inderlig vel, at ingen av mine venner kommer ut for noe så de må gå slik som meg, for da må du ha en utrolig sterk psyke.
Det er trenering og trakkasering som ikke ligner noenting.
Og så har du også all den arrogansen som vises idag, mye mer enn før. Arrogansen går igjen nesten alle steder, ihvertfall de som kaller seg lærde.
Jeg skrev et lite dikt ( kikk under her), her om kvelden, jeg satt ute å nyta kveldssola og da dukka det plutselig bare frem, for da satt jeg å tenkte på om jeg fikk sove hele natta for en gangs skyld.
Men det fikk jeg ikke.
Da er det tilbake i papirhaugen og skrive hit og dit, samt ringe hit og dit, og likeledes vente på svar fra her og der, hvis det kommer noe svar da.
Fastlegen og jeg sammenfatta min hverdag og natt, og han skrev også en god del ord til sykehuset der jeg ble operert.
Henvendelsen gjelder disse smertene jeg går igjennom, samt hva skal vi gjøre.
Det er nå snart 2 mnd. siden brevet ble sendt, men ingenting hørt fra de.
Helt utrolig og uansvarlig spør du meg.
Men vi får se, noe må gjøres snart.
Så ble det en hasteoperasjon igjen på samme sted i ryggen i slutten av Oktober 2009.
Det er nå snart 8 måneder siden.
Siden har det bare vært et smertehelvete, nettopp p.g.a. operasjonene som ikke var vellykket.
Prøver så godt jeg kan å gjøre noe småtterier her på "bruket", men det straffer seg etter en liten stund.
Medisinene er de samme idag som det var like etter operasjonen sist.
Hver natt og dag er helt like, våkner hver natt, 3-4 ganger p.g.a. smertene når jeg ligger for lenge i samme stilling.
Og har forsøkt å hvile litt i skuvsenga i stua på eftan, men nå gruer jeg meg hver gang jeg skal legge meg, for disse "spasmene" som er oppstått etter operasjonene, gjør så vondt at det er derfor jeg prøver å unngå å hvile.
Dety gjør slik med kroppen at jeg har ikke styring på den når jeg slapper av, plutselig farer hele kroppen opp og dette ned i senga igjen, og da kjenner jeg godt hvor jeg er operert.
Foten som jeg ødela i 1999, medfører at jeg skjevbelaster alt sammen og det er årsaken til at ryggen er blitt slik den er, før operasjonen, og det er slettes ikke noe likere nå etter operasjonene, for feilbelastning gjør sitt.
Hadde virkelig håpa å få slippe noe av dette smertehelvete etterhvert, men det ser ut til å ville vedvare, så ingen lyspunkter i fremtiden med dette ihvertfall.
Du skal være rik og ikke minst ha hodet helt klart for å være syk idag.
Makan til trakkasering av folk skal en jammen lete lenge etter.
Et lite eksempel, jeg kjører til trening 3 ganger i uka, og det blir en god del mil tilsammen, og jeg venter som regel til at det blir atskillig med turer før jeg sender reiseregningsskjema og ja tro det eller ei, det tar 3 mnd. hver gang de skal behandle en slik søknad og i mellomtiden skal du legge ut for utrolig mange reiser før det kommer inn igjen noen kroner.
Håper så inderlig vel, at ingen av mine venner kommer ut for noe så de må gå slik som meg, for da må du ha en utrolig sterk psyke.
Det er trenering og trakkasering som ikke ligner noenting.
Og så har du også all den arrogansen som vises idag, mye mer enn før. Arrogansen går igjen nesten alle steder, ihvertfall de som kaller seg lærde.
Jeg skrev et lite dikt ( kikk under her), her om kvelden, jeg satt ute å nyta kveldssola og da dukka det plutselig bare frem, for da satt jeg å tenkte på om jeg fikk sove hele natta for en gangs skyld.
Men det fikk jeg ikke.
Da er det tilbake i papirhaugen og skrive hit og dit, samt ringe hit og dit, og likeledes vente på svar fra her og der, hvis det kommer noe svar da.
Fastlegen og jeg sammenfatta min hverdag og natt, og han skrev også en god del ord til sykehuset der jeg ble operert.
Henvendelsen gjelder disse smertene jeg går igjennom, samt hva skal vi gjøre.
Det er nå snart 2 mnd. siden brevet ble sendt, men ingenting hørt fra de.
Helt utrolig og uansvarlig spør du meg.
Men vi får se, noe må gjøres snart.
lørdag 8. mai 2010
Dikt.
Jeg har nå begynt å skrive litt, og kaller det dikt, i mitt åsyn er det ihvertfall dikt, så får andre synes noe annet.
Plutselig her en kveld satt jeg ute på terassen og da dukka disse ord frem. Trodde ærlig talt ikke jeg kom til å skrive dikt noen gang, men noen ganger blir en overraska over seg selv :-)
Skal nok komme med flere etterhvert, men det er ikke slikt som dukker opp hver dag:-))
Her er det som dukka opp her en kveld like før sengetid:
I natt vil jeg sove !
Sov du som kan,
for jeg er hemmet for dette !
Sov godt du som kan,
det er dere godt unt !
Sov søtt du som kan,
for jeg må enda vente en stund før jeg kan sove !
Men da skal jeg sove for alltid,
da kan jeg endelig slappe av å hvile !
Plutselig her en kveld satt jeg ute på terassen og da dukka disse ord frem. Trodde ærlig talt ikke jeg kom til å skrive dikt noen gang, men noen ganger blir en overraska over seg selv :-)
Skal nok komme med flere etterhvert, men det er ikke slikt som dukker opp hver dag:-))
Her er det som dukka opp her en kveld like før sengetid:
I natt vil jeg sove !
Sov du som kan,
for jeg er hemmet for dette !
Sov godt du som kan,
det er dere godt unt !
Sov søtt du som kan,
for jeg må enda vente en stund før jeg kan sove !
Men da skal jeg sove for alltid,
da kan jeg endelig slappe av å hvile !
lørdag 27. mars 2010
Liksom ikke nok ?
Da er det jammen lenge siden jeg var her inne å skrev litt, så da får jeg summere litt igjen.
Ikke at det er så mye forandring på "stoa" men har ihvertfall konferert med min fastlege om denne situasjonen.
Smertene er der og blir ikke borte i det hele tatt, så inntak av dop er lik som før for at dagen skal bli slik noenlunde levelig. Ihvertfall slik at jeg kan være oppe uten å gjøre noe.
Sitter litt på datan og pludrer, og så er det å gå litt rundt for å løsne litt på skroget, for så å legge seg nedpå litt.
Jeg kladda ned hvordan hverdagen og natta er for meg, dette var fastlegen min som sa jeg skulle gjøre, og så skulle han lese det for så å skrive selv og sende til dette sykehuset jeg var operert 2 ganger.
Jeg ville ha en såkalt " second opinion" for å konstatere at noe er riv ruskende galt, men som legen sa, det er ingen andre sykehus som vil ta tak i saken så lenge det er et sykehus jeg har brukt til dette, så da er det bare ett sykehus jeg kan bruke.
Men uansett, han har ihvertfall tilskrevet det sykehuset og spurt om hva som skal skje videre.
Jeg er glad for at han tar tak i saken, for dette er ikke brukbart, å gå slik i all fremtid.
Jeg trener hos Pluss+ helse og der er de flinke, er der 3 ganger i uka, og om det hjelper, det vet jeg ikke enda, så tiden får vise. Noe må jeg ihvertfall gjøre slik at jeg får styrket det som ikke er ødelagt i operasjonsområdet.
På torsdag skulle jeg på bassengtrening, for det er deilig å trene i vannet, og ikke minst litt bedre for ryggen å trene på den måten.
Men jeg kom ikke så langt, jeg pakka sakene mine her hjemme og dro avgårde, og kjørte sørover E6, og kom til Otta, et kryss mellom E6 og Rv 15 men der kom det ei kjerring kjørende rett ut i E6 slik at kollisjon var ikke til å unngå.
Heldigvis 60 km/t der og det hadde jeg på speedometeret da hun plutselig skyter ut i veien.
Jeg kasta meg på bremsen og fikk styrt bort litt slik at jeg ikke traff bilen hennes i sjåførdøra, for da hadde det fått store konsekvenser, så jeg fikk peila meg inn på baksjermen, hadde ikke mulighet til å komme helt unna, slik at jeg traff hennes bil i venstre bakskjerm og med min bil på venstre hjørne fremme.
Ble endel skader på bilene, men ikke værre enn at vi kunne kjøre bort fra der.
Men så er det dette da, med å kollidere i 60 km/t. og ikke ha en god rygg, så det fikk jeg kjenne, og da reiste jeg til legen og fikk dette journalført, slik at jeg i ettertid vet hva jeg skal gjøre hvis ryggen blir enda værre.
Inatt og dag har jeg nok fått en baksmell kjenner jeg, så jeg får bare vente til over påske med å gå videre med saken.
I slike tilfeller skal også politi varsles, og det er gjort, slik at alt er riktig gjort hvis ryggen blir enda værre, men går det virkelig an å få den værre??
Synes den er værre enn værst jeg.
Så dagene går med til lege, forsikring, advokat, kirurg, fysio, kiropraktor, og litt til.
Ja sånn går no dagan, og ingen dag er bedre enn noen annen, ikke nettene heller.
Men håpet er der at jeg skal få litt kontroll på disse helvetes smertene, slik at jeg kan få sovet en hel natt igjen, og at jeg kan gå en lengre tur, det er målet i første omgang, men jeg ser neimen ikke lyst på noenting lenger, for det er faktisk 6 mnd. siden siste operasjon, og da skal det ikke være slik at en skal ha alle disse smertene og måtte gå på morfin døgnet rundt.
Men tiden går og jeg med den, så vi får bare smøre oss med tålmodighet, selv om den er borte for lenge siden.
Nå er det påske og da skulle en egentlig hatt det morro og brukt dagene til litt vedlaging og mye mer, men alt er stoppet opp :-((
Så nå venter jeg bare på et svar fra legen og sykehuset, som han har skrevet til, slik at vi får høre hva de kommer med.
Ha ei god påske dere som leser dette:-)
Ikke at det er så mye forandring på "stoa" men har ihvertfall konferert med min fastlege om denne situasjonen.
Smertene er der og blir ikke borte i det hele tatt, så inntak av dop er lik som før for at dagen skal bli slik noenlunde levelig. Ihvertfall slik at jeg kan være oppe uten å gjøre noe.
Sitter litt på datan og pludrer, og så er det å gå litt rundt for å løsne litt på skroget, for så å legge seg nedpå litt.
Jeg kladda ned hvordan hverdagen og natta er for meg, dette var fastlegen min som sa jeg skulle gjøre, og så skulle han lese det for så å skrive selv og sende til dette sykehuset jeg var operert 2 ganger.
Jeg ville ha en såkalt " second opinion" for å konstatere at noe er riv ruskende galt, men som legen sa, det er ingen andre sykehus som vil ta tak i saken så lenge det er et sykehus jeg har brukt til dette, så da er det bare ett sykehus jeg kan bruke.
Men uansett, han har ihvertfall tilskrevet det sykehuset og spurt om hva som skal skje videre.
Jeg er glad for at han tar tak i saken, for dette er ikke brukbart, å gå slik i all fremtid.
Jeg trener hos Pluss+ helse og der er de flinke, er der 3 ganger i uka, og om det hjelper, det vet jeg ikke enda, så tiden får vise. Noe må jeg ihvertfall gjøre slik at jeg får styrket det som ikke er ødelagt i operasjonsområdet.
På torsdag skulle jeg på bassengtrening, for det er deilig å trene i vannet, og ikke minst litt bedre for ryggen å trene på den måten.
Men jeg kom ikke så langt, jeg pakka sakene mine her hjemme og dro avgårde, og kjørte sørover E6, og kom til Otta, et kryss mellom E6 og Rv 15 men der kom det ei kjerring kjørende rett ut i E6 slik at kollisjon var ikke til å unngå.
Heldigvis 60 km/t der og det hadde jeg på speedometeret da hun plutselig skyter ut i veien.
Jeg kasta meg på bremsen og fikk styrt bort litt slik at jeg ikke traff bilen hennes i sjåførdøra, for da hadde det fått store konsekvenser, så jeg fikk peila meg inn på baksjermen, hadde ikke mulighet til å komme helt unna, slik at jeg traff hennes bil i venstre bakskjerm og med min bil på venstre hjørne fremme.
Ble endel skader på bilene, men ikke værre enn at vi kunne kjøre bort fra der.
Men så er det dette da, med å kollidere i 60 km/t. og ikke ha en god rygg, så det fikk jeg kjenne, og da reiste jeg til legen og fikk dette journalført, slik at jeg i ettertid vet hva jeg skal gjøre hvis ryggen blir enda værre.
Inatt og dag har jeg nok fått en baksmell kjenner jeg, så jeg får bare vente til over påske med å gå videre med saken.
I slike tilfeller skal også politi varsles, og det er gjort, slik at alt er riktig gjort hvis ryggen blir enda værre, men går det virkelig an å få den værre??
Synes den er værre enn værst jeg.
Så dagene går med til lege, forsikring, advokat, kirurg, fysio, kiropraktor, og litt til.
Ja sånn går no dagan, og ingen dag er bedre enn noen annen, ikke nettene heller.
Men håpet er der at jeg skal få litt kontroll på disse helvetes smertene, slik at jeg kan få sovet en hel natt igjen, og at jeg kan gå en lengre tur, det er målet i første omgang, men jeg ser neimen ikke lyst på noenting lenger, for det er faktisk 6 mnd. siden siste operasjon, og da skal det ikke være slik at en skal ha alle disse smertene og måtte gå på morfin døgnet rundt.
Men tiden går og jeg med den, så vi får bare smøre oss med tålmodighet, selv om den er borte for lenge siden.
Nå er det påske og da skulle en egentlig hatt det morro og brukt dagene til litt vedlaging og mye mer, men alt er stoppet opp :-((
Så nå venter jeg bare på et svar fra legen og sykehuset, som han har skrevet til, slik at vi får høre hva de kommer med.
Ha ei god påske dere som leser dette:-)
fredag 5. mars 2010
Begynner virkelig å bli bekymra.
Idag er det 5. mars 2010.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra og dritt lei denne forbanna helvetessmerten. Ikke en time i døgnet å få fred for dette.
Kan si vidt kjenne litt forbedring om kvelden, jeg tar medisin ca. kl. 2000. Ren morfin, og en annen medisin som det er litt morfin i samt 1g. paraset.
Dette begynner å virke sånn ca. 2230-2300 og da sitter jeg en halv time å nyter før jeg går å legger meg, for da er smertene bittelitt borte, ihvertfall sånn at jeg kan nyte.
Så er det dette med at en bare må hvile noen ganger på eftan, for etter så mange søvnløse netter så må en bare.
Men så er det dette fenomenet som har dukket opp i ettertid av operasjonen, helt ufrivillig og like brått kommer det.
Jeg legger meg i skuvsenga som vi har i stua, eller på sofan, men idet jeg skal til å sovne, så får jeg såkalte"spasmer" skikkelige rykkninger i hele kroppen, slik at hele kroppen hopper og er i løse lufta nesten. Og JA det river noe så jævlig i operasjonsområde at jeg kan ikke få sagt hvor vondt det gjør.
Sånn er det når jeg legger meg om kvelden også, men tilslutt så sovner jeg.
Så er det gått nesten 2 timer så er det på`n igjen, med våkning p.g.a. smerter og da er det bare å finne en ny stilling, slik at jeg kanskje får sovnet igjen.
Så tilsammen sover jeg vel kanskje 3-4 timer om nettene.
Har også sendt 3 mailer over til sykehuset der jeg var operert 2 ganger, men svar lar vente på seg. Synes det drøyer ut, og der kommer denne fobanna arrogansen inn igjen.
Hvem tror de at de er??
Hva er de?? Jo noen forbanna snørrhovne arrogante drittsekker.
Igår, torsdag 4-3-2010 var jeg hos min fastlege og forklarte hvordan hverdagen er for meg og hvor mye jeg angrer på disse operasjonene.
Men hva gjør en da, når en er til konsultasjon og de trekker en konklusjon om at her er det noe å ta tak i, og at jada vi skal operere og du skal ihvertfall bli kvitt 50-70 % av smertene, som jeg har hatt i 10 år.
Og nå sitter jeg her med resultatet, 50- 70 % værre enn før operasjon. Slå den ??
Alt begynte i 1999, altså forrige århundre, jeg skada en fot, dette skjedde på jobben, jeg vred hele kneet slik at det røyk none muskelfester oppe og nede bak kneet, samt at det har skjedd noe i selve kneet, som de ikke finner ut av, ja det er utrolig, med alt det fine utstyret som finnes idag, så klarer de ikke å finne noe.
Den gangen dette skjedde, så hovna foten/kneet opp til på størrelse med en fotball (ja jeg vet hvordan en fortball ser ut), og det som ble gjort feil dengang, var at kneet skulle vært tappa fpr væskedannelsen, så hadde ikke dette skjedd. Men dette fikk jeg beskjed om hos en hyggelig nevrokirurg ved rikshospitalet.
Siden dengang, i 1999 så har jeg gått å beskytta denne foten, sånn at det har blitt skjevbelastning. Og det medfører at det går utover ryggen. Dette har jeg kjent etterhvert som årene har gått og til jeg en dag måtte bare kaste inn håndkleet på jobben.
Savner jobben min:- (((
Har snakka med mange slike forståsegpåeere, som skal ha greie på sånt, og jeg forteller at ryggen har fått endel juling p.g.a. dette, og at skaden i foten er en medvirkende årsak til at ryggen har tatt skade enda mer.
Jeg sier ikke at det er hovedårsaken, men en medvirkende årsak. Ja, joda det er nok sånn, men vanskelig å bevise, sier de lærde.
Jammen da tror de ikke på meg da, for det er jo for fann jeg som bærer denne ryggen og kjenner at etterhvert har smertene kommet nettopp p.g.a. dette.
Ikke rart en kan gi opp og finne ei god og sterk furu.
Men ble enig med legen min, at jeg skal skrive en hverdagshistorie, eller for å si det på rette måten, alle disse helvetesdagene etter operasjonen.
Så skal han få den i hende av meg, for å lese den, så skulle han skrive til dette sykehuset for å virkelig spørre om det er noe mer de kan gjøre.
Nå er det ikke sikkert jeg kan ta MR lenger heller, i.o.m. jeg har så mye skruer og faanskap innsatt i ryggen, og MR er jo nettopp det en ser best på hvis det er noe som er feil.
For feil er det garantert, for når jeg våkner sånn i 01-0430 tida på morgene, så kjennes det ut som det er noen som står og skal slite av meg føttene.
Utstråling i begge føtter tilsier at det er nerver som ligger i klem, og sånn er det hele dagen. Og skjønner de ikke det, ja da skal jeg jammen fortelle de at de kan begynne som renholdere ett eller annet sted. ( jeg ser på ingen måte ned på renholdere, bare så det er sagt)
Det har nå gått ca. 5 mnd. etter operasjon, og da skal en egentlig se stor forbedring, men så skjer ikke, selv om jeg går til behandlig 3 ganer i uke, inkl, trening 1 t hver fredag, + turene jeg går her hjemme.
Går etter posten, 400 m nedover, og på tur oppover igjen så er det bare å hvile en 3-4 ganger før jeg er inne igjen. Kan ikke si det er vanskelig terreng opp hit, for det er både opp og flatt, så det skal være en kurant sak å gå hit opp.
Nå skal jeg snart på trening, så da får jeg avslutte for denne gang.
Sola skinner og vår i lufta, ihvertfall noe å se lyst på.
Dere får bære over meg, for sikkert endel skrivefeil.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra og dritt lei denne forbanna helvetessmerten. Ikke en time i døgnet å få fred for dette.
Kan si vidt kjenne litt forbedring om kvelden, jeg tar medisin ca. kl. 2000. Ren morfin, og en annen medisin som det er litt morfin i samt 1g. paraset.
Dette begynner å virke sånn ca. 2230-2300 og da sitter jeg en halv time å nyter før jeg går å legger meg, for da er smertene bittelitt borte, ihvertfall sånn at jeg kan nyte.
Så er det dette med at en bare må hvile noen ganger på eftan, for etter så mange søvnløse netter så må en bare.
Men så er det dette fenomenet som har dukket opp i ettertid av operasjonen, helt ufrivillig og like brått kommer det.
Jeg legger meg i skuvsenga som vi har i stua, eller på sofan, men idet jeg skal til å sovne, så får jeg såkalte"spasmer" skikkelige rykkninger i hele kroppen, slik at hele kroppen hopper og er i løse lufta nesten. Og JA det river noe så jævlig i operasjonsområde at jeg kan ikke få sagt hvor vondt det gjør.
Sånn er det når jeg legger meg om kvelden også, men tilslutt så sovner jeg.
Så er det gått nesten 2 timer så er det på`n igjen, med våkning p.g.a. smerter og da er det bare å finne en ny stilling, slik at jeg kanskje får sovnet igjen.
Så tilsammen sover jeg vel kanskje 3-4 timer om nettene.
Har også sendt 3 mailer over til sykehuset der jeg var operert 2 ganger, men svar lar vente på seg. Synes det drøyer ut, og der kommer denne fobanna arrogansen inn igjen.
Hvem tror de at de er??
Hva er de?? Jo noen forbanna snørrhovne arrogante drittsekker.
Igår, torsdag 4-3-2010 var jeg hos min fastlege og forklarte hvordan hverdagen er for meg og hvor mye jeg angrer på disse operasjonene.
Men hva gjør en da, når en er til konsultasjon og de trekker en konklusjon om at her er det noe å ta tak i, og at jada vi skal operere og du skal ihvertfall bli kvitt 50-70 % av smertene, som jeg har hatt i 10 år.
Og nå sitter jeg her med resultatet, 50- 70 % værre enn før operasjon. Slå den ??
Alt begynte i 1999, altså forrige århundre, jeg skada en fot, dette skjedde på jobben, jeg vred hele kneet slik at det røyk none muskelfester oppe og nede bak kneet, samt at det har skjedd noe i selve kneet, som de ikke finner ut av, ja det er utrolig, med alt det fine utstyret som finnes idag, så klarer de ikke å finne noe.
Den gangen dette skjedde, så hovna foten/kneet opp til på størrelse med en fotball (ja jeg vet hvordan en fortball ser ut), og det som ble gjort feil dengang, var at kneet skulle vært tappa fpr væskedannelsen, så hadde ikke dette skjedd. Men dette fikk jeg beskjed om hos en hyggelig nevrokirurg ved rikshospitalet.
Siden dengang, i 1999 så har jeg gått å beskytta denne foten, sånn at det har blitt skjevbelastning. Og det medfører at det går utover ryggen. Dette har jeg kjent etterhvert som årene har gått og til jeg en dag måtte bare kaste inn håndkleet på jobben.
Savner jobben min:- (((
Har snakka med mange slike forståsegpåeere, som skal ha greie på sånt, og jeg forteller at ryggen har fått endel juling p.g.a. dette, og at skaden i foten er en medvirkende årsak til at ryggen har tatt skade enda mer.
Jeg sier ikke at det er hovedårsaken, men en medvirkende årsak. Ja, joda det er nok sånn, men vanskelig å bevise, sier de lærde.
Jammen da tror de ikke på meg da, for det er jo for fann jeg som bærer denne ryggen og kjenner at etterhvert har smertene kommet nettopp p.g.a. dette.
Ikke rart en kan gi opp og finne ei god og sterk furu.
Men ble enig med legen min, at jeg skal skrive en hverdagshistorie, eller for å si det på rette måten, alle disse helvetesdagene etter operasjonen.
Så skal han få den i hende av meg, for å lese den, så skulle han skrive til dette sykehuset for å virkelig spørre om det er noe mer de kan gjøre.
Nå er det ikke sikkert jeg kan ta MR lenger heller, i.o.m. jeg har så mye skruer og faanskap innsatt i ryggen, og MR er jo nettopp det en ser best på hvis det er noe som er feil.
For feil er det garantert, for når jeg våkner sånn i 01-0430 tida på morgene, så kjennes det ut som det er noen som står og skal slite av meg føttene.
Utstråling i begge føtter tilsier at det er nerver som ligger i klem, og sånn er det hele dagen. Og skjønner de ikke det, ja da skal jeg jammen fortelle de at de kan begynne som renholdere ett eller annet sted. ( jeg ser på ingen måte ned på renholdere, bare så det er sagt)
Det har nå gått ca. 5 mnd. etter operasjon, og da skal en egentlig se stor forbedring, men så skjer ikke, selv om jeg går til behandlig 3 ganer i uke, inkl, trening 1 t hver fredag, + turene jeg går her hjemme.
Går etter posten, 400 m nedover, og på tur oppover igjen så er det bare å hvile en 3-4 ganger før jeg er inne igjen. Kan ikke si det er vanskelig terreng opp hit, for det er både opp og flatt, så det skal være en kurant sak å gå hit opp.
Nå skal jeg snart på trening, så da får jeg avslutte for denne gang.
Sola skinner og vår i lufta, ihvertfall noe å se lyst på.
Dere får bære over meg, for sikkert endel skrivefeil.
onsdag 24. februar 2010
Skriv til Siv Jensen
Kjære Siv Jensen !
Det kreves mye mer av arbeidstakerne
i dag enn før. Da jeg begynte
i bedriften ga jeg 100 prosent av
meg selv.
Det i seg selv er jo mye,
men så kom vi til nytt år og nytt
budsjett. Så ble kravet at jeg skulle
bli mer effektiv. Sånn gikk det i
flere år, mer effektivitet. Så kommer
spørsmålet. Hvor effektiv kan
jeg egentlig bli? Jeg har jo gitt alt i
alle år.
Kan du da si at det er arbeidsmoralen
det er noe med, når
endelig hele kroppen sier ifra at nå
er det nok? Er det arbeidsmoralen
det er noe galt med når det river
og sliter i kroppen så det kjennes
ut i ryggen som at det er noen som
drar i begge ender av meg så jeg
blir delt i to?
De som skal ha utbytte, de blir
mer og mer desperate for hver
dag, de skal jo komme i mål med
budsjett og inntjening. Sjefene må
redusere arbeidskraften. Vi blir
dermed pålagt mer arbeid, og hva
skjer da?
Så kjære Siv, jeg har sagt det
før, men jeg er allerede oppe i 100
prosent. Det er nå ryggen sier ifra.
Når jeg endelig kommer meg hjem,
så er det rett i sofaen for å hvile ut
så jeg kan gi alt neste dag også.
Jeg går til fysioterapeut og
kiropraktor, så en del av lønna
går dit, bare for at jeg skal være
oppreist å få strekt skikkelig ut og
knekt opp noen deler. Spørsmålet
blir da til sjefen neste dag, om jeg
kan få litt utstyr slik at det blir litt
lettere på min arbeidsplass. Får da
bare beskjed om at da sprenger vi
budsjettet. Mye rimeligere å skaffe
en annen til min jobb, enn å skaffe
slikt utstyr slik at jeg kan forlenge
min karriere med noen år.
Det er flere på jobben som stiller
opp selv om de er litt syke. De
har den arbeidsmoralen du savner
kjære Siv. Helt ok kollegaer, koselig
og trivelige. De prøver så godt de
kan uten å gi helt 100 prosent på
jobb, men vi skal ikke henge oss
opp i slike smådetaljer. Det ikke de
får gjort, kan vi andre gjøre. Så på
toppen, kanskje de også har influensa,
så vi «friske» blir smitta?
Så hva skal jeg gjøre kjære Siv
Jensen, det kommer en dag da
ryggen bare knekker sammen.
Hvem skal jeg da kontakte?
Gro (landsmoderen) sin nabokjerring,
fastlegen eller skal jeg prøve å
komme meg over til nabogården så
noen av dem kan vurdere om jeg er
frisk nok til å gå på jobb. Manglende
arbeidsmoral skal jeg ikke bli
beskyldt for å ha.
I skrivende stund kjære Siv, så
sitter jeg her, med to mislykkede
ryggoperasjoner, så nå kommer jeg
meg ikke over til nabo'n engang.
Jeg har ofret helsa for at de som
sitter med aksjene skal få sitt i form
av utbytte.
Er det virkelig slik at jeg har dårlig arbeidsmoral? Dette spør Odd R. Kristiansen,
fra avdeling 5.
Det kreves mye mer av arbeidstakerne
i dag enn før. Da jeg begynte
i bedriften ga jeg 100 prosent av
meg selv.
Det i seg selv er jo mye,
men så kom vi til nytt år og nytt
budsjett. Så ble kravet at jeg skulle
bli mer effektiv. Sånn gikk det i
flere år, mer effektivitet. Så kommer
spørsmålet. Hvor effektiv kan
jeg egentlig bli? Jeg har jo gitt alt i
alle år.
Kan du da si at det er arbeidsmoralen
det er noe med, når
endelig hele kroppen sier ifra at nå
er det nok? Er det arbeidsmoralen
det er noe galt med når det river
og sliter i kroppen så det kjennes
ut i ryggen som at det er noen som
drar i begge ender av meg så jeg
blir delt i to?
De som skal ha utbytte, de blir
mer og mer desperate for hver
dag, de skal jo komme i mål med
budsjett og inntjening. Sjefene må
redusere arbeidskraften. Vi blir
dermed pålagt mer arbeid, og hva
skjer da?
Så kjære Siv, jeg har sagt det
før, men jeg er allerede oppe i 100
prosent. Det er nå ryggen sier ifra.
Når jeg endelig kommer meg hjem,
så er det rett i sofaen for å hvile ut
så jeg kan gi alt neste dag også.
Jeg går til fysioterapeut og
kiropraktor, så en del av lønna
går dit, bare for at jeg skal være
oppreist å få strekt skikkelig ut og
knekt opp noen deler. Spørsmålet
blir da til sjefen neste dag, om jeg
kan få litt utstyr slik at det blir litt
lettere på min arbeidsplass. Får da
bare beskjed om at da sprenger vi
budsjettet. Mye rimeligere å skaffe
en annen til min jobb, enn å skaffe
slikt utstyr slik at jeg kan forlenge
min karriere med noen år.
Det er flere på jobben som stiller
opp selv om de er litt syke. De
har den arbeidsmoralen du savner
kjære Siv. Helt ok kollegaer, koselig
og trivelige. De prøver så godt de
kan uten å gi helt 100 prosent på
jobb, men vi skal ikke henge oss
opp i slike smådetaljer. Det ikke de
får gjort, kan vi andre gjøre. Så på
toppen, kanskje de også har influensa,
så vi «friske» blir smitta?
Så hva skal jeg gjøre kjære Siv
Jensen, det kommer en dag da
ryggen bare knekker sammen.
Hvem skal jeg da kontakte?
Gro (landsmoderen) sin nabokjerring,
fastlegen eller skal jeg prøve å
komme meg over til nabogården så
noen av dem kan vurdere om jeg er
frisk nok til å gå på jobb. Manglende
arbeidsmoral skal jeg ikke bli
beskyldt for å ha.
I skrivende stund kjære Siv, så
sitter jeg her, med to mislykkede
ryggoperasjoner, så nå kommer jeg
meg ikke over til nabo'n engang.
Jeg har ofret helsa for at de som
sitter med aksjene skal få sitt i form
av utbytte.
Odd R. Kristiansen
Er det virkelig slik at jeg har dårlig arbeidsmoral? Dette spør Odd R. Kristiansen,
fra avdeling 5.
søndag 31. januar 2010
Skriv til advokat
Idag er det søndag, og siste dag i Januar 2010. Det går heldigvis rette veien mot vår:-)
Sendte avgårde et langt infobrev til min advokat, så han er litt informert hvordan ståa er.
Viktig å informere etterhvert som det skrider frem. Og ikke minst hvordan en blir behandlet av det offentlige, da mener jeg sykehuset jeg var på. For da jeg skulle reise fra der på fredag i uke 3, så skulle jeg få med meg epikrisa, men den var selvsagt ikke ferdigskrevet så jeg skulle få den ettersendt.
Men den har enda ikke dukka opp, så da ringte jeg på torsdag å etterlyste den. Så da får jeg se det an denne uka.
Bare lurer på om det er vanskelig for de å skrive den i.o.m. det har oppstått slike komplikasjoner i etttertid, og da mener jeg den hovedmuskelen som er skadet.
Men jeg skal ikke ta noe for gitt før jeg har den i hende.
Ellers har jeg idag søndag 31. januar ordnet i papirer og mye annet som hører til saken. En skal jammen være oppegående og frisk i hode for å gå gjennom slike skader som er oppstått i arbeidslivet.
Tenker på at det jammen er mange som sliter med slikt og ikke kan så mye, og derfor gir opp tilslutt. Stakkars sier jeg bare.
Dagene og nettene er like for tiden, men ukene flyr alikevel. Håper bare jeg slipper å gå på sterkere medidsin etterhvert, for de hjelper ikke så mye lenger, selv om det heter morfin.
Men jeg må nok krype til korset en dag å be om medisin så jeg ihvertfall får sovet en hel natt sammenhengende, for det er jammen lenge siden jeg har gjort.
Skrev til advokaten at livskvaliteten er helt 100 % borte. Ingenting jeg kan foreta meg før det er et helvete.
Postkassa som er ca. 400 m fra huset er min trimtur for tiden, men det er nesten så jeg må gi opp de siste metrene før jeg er inne på trappa, og da ser jeg neimen ikke lyst på tilværelsen.
Får bare håpe jeg får alt iorden i morgen, så jeg kan få kyndig hjelp til den treninga jeg fikk lært litt av en kiropraktor ved sykehuset.
Han sa jeg måtte regne med enda tøffere smerter en tid fremover, for det er mye som skal gjøres sterkere i ryggen for å kompensere for den muskelen som er skada.
Men vi får se, gir ikke opp ihvertfall.
Sendte avgårde et langt infobrev til min advokat, så han er litt informert hvordan ståa er.
Viktig å informere etterhvert som det skrider frem. Og ikke minst hvordan en blir behandlet av det offentlige, da mener jeg sykehuset jeg var på. For da jeg skulle reise fra der på fredag i uke 3, så skulle jeg få med meg epikrisa, men den var selvsagt ikke ferdigskrevet så jeg skulle få den ettersendt.
Men den har enda ikke dukka opp, så da ringte jeg på torsdag å etterlyste den. Så da får jeg se det an denne uka.
Bare lurer på om det er vanskelig for de å skrive den i.o.m. det har oppstått slike komplikasjoner i etttertid, og da mener jeg den hovedmuskelen som er skadet.
Men jeg skal ikke ta noe for gitt før jeg har den i hende.
Ellers har jeg idag søndag 31. januar ordnet i papirer og mye annet som hører til saken. En skal jammen være oppegående og frisk i hode for å gå gjennom slike skader som er oppstått i arbeidslivet.
Tenker på at det jammen er mange som sliter med slikt og ikke kan så mye, og derfor gir opp tilslutt. Stakkars sier jeg bare.
Dagene og nettene er like for tiden, men ukene flyr alikevel. Håper bare jeg slipper å gå på sterkere medidsin etterhvert, for de hjelper ikke så mye lenger, selv om det heter morfin.
Men jeg må nok krype til korset en dag å be om medisin så jeg ihvertfall får sovet en hel natt sammenhengende, for det er jammen lenge siden jeg har gjort.
Skrev til advokaten at livskvaliteten er helt 100 % borte. Ingenting jeg kan foreta meg før det er et helvete.
Postkassa som er ca. 400 m fra huset er min trimtur for tiden, men det er nesten så jeg må gi opp de siste metrene før jeg er inne på trappa, og da ser jeg neimen ikke lyst på tilværelsen.
Får bare håpe jeg får alt iorden i morgen, så jeg kan få kyndig hjelp til den treninga jeg fikk lært litt av en kiropraktor ved sykehuset.
Han sa jeg måtte regne med enda tøffere smerter en tid fremover, for det er mye som skal gjøres sterkere i ryggen for å kompensere for den muskelen som er skada.
Men vi får se, gir ikke opp ihvertfall.
tirsdag 26. januar 2010
Foreløpig konklusjon etter innleggelse uke 3 2010
Ja da ble det så at jeg blogger litt igjen. Ble som før skrevet innlagt på Ulriksdal sykehus for 1 uke, dette for å finne ut hva som er galt etter disse operasjonene som jeg tok i 2009.
Det som kom frem etterhvert var at det er en hovedmuskle som ikke vil være med igjen etter operasjonene. Den ligger i hvilestilling.
Jeg vet enda ikke om den ble skadet under operasjonen, men det vil vise seg etterhvert.
Kirurgen sa på torsdag, dagen før jeg skulle dra, at dette var noe nytt at akkurat den muskelen ikke ble med igjen.
Så jeg har lov å mistenke at dette har skjedd under operasjonen, uten at de vil innrømme noe.
Jeg venter spent på epikrisen som blir ettersendt, om det står noe der, eller om de unngår å skrive noe som kan bevise at de har skyld i dette.
Jeg var hos kiropraktor på det sykehuset, og han brukte ultralyd for å finne ut nettopp dette med den muskelen.
Så jeg fikk innføring i endel treningsøvelser jeg må begynde med og det må skje i samsvar med fysioterapaut her på Otta.
Kiropraktor og fysio skulle holde jevnlig kontakt for å få best mulig trening for nettopp dette som har skjedd.
Så kom mitt spørsmål til kiropraktoren, om jeg ble helt bra igjen, og der sa han tydelig nei.
Så det er atter en spennende tid i møte, med sikkert flere second opinion og papirer hit og dit.
Jeg avventer epikrisen og sender den så til min advokat så får vi se hva som skal skje fremover.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra for fremtiden når det gjelder dette smertehelvete og om jeg må gå på morfin resten av livet.
Har så mye vi skulle ha gjort på "bruket", men det ser jeg ikke lyst på akkurat nå.
Får skrive mer siden, akkurat nå er ikke humøret på topp, så da får jeg komme tilbake.
Det som kom frem etterhvert var at det er en hovedmuskle som ikke vil være med igjen etter operasjonene. Den ligger i hvilestilling.
Jeg vet enda ikke om den ble skadet under operasjonen, men det vil vise seg etterhvert.
Kirurgen sa på torsdag, dagen før jeg skulle dra, at dette var noe nytt at akkurat den muskelen ikke ble med igjen.
Så jeg har lov å mistenke at dette har skjedd under operasjonen, uten at de vil innrømme noe.
Jeg venter spent på epikrisen som blir ettersendt, om det står noe der, eller om de unngår å skrive noe som kan bevise at de har skyld i dette.
Jeg var hos kiropraktor på det sykehuset, og han brukte ultralyd for å finne ut nettopp dette med den muskelen.
Så jeg fikk innføring i endel treningsøvelser jeg må begynde med og det må skje i samsvar med fysioterapaut her på Otta.
Kiropraktor og fysio skulle holde jevnlig kontakt for å få best mulig trening for nettopp dette som har skjedd.
Så kom mitt spørsmål til kiropraktoren, om jeg ble helt bra igjen, og der sa han tydelig nei.
Så det er atter en spennende tid i møte, med sikkert flere second opinion og papirer hit og dit.
Jeg avventer epikrisen og sender den så til min advokat så får vi se hva som skal skje fremover.
Jeg begynner virkelig å bli bekymra for fremtiden når det gjelder dette smertehelvete og om jeg må gå på morfin resten av livet.
Har så mye vi skulle ha gjort på "bruket", men det ser jeg ikke lyst på akkurat nå.
Får skrive mer siden, akkurat nå er ikke humøret på topp, så da får jeg komme tilbake.
onsdag 6. januar 2010
Innleggelse.
Tok kontakt med kirurgen som opererte meg igår pr. mail. Og forklarte min situasjon og hvor uholdbar den er for tiden. Inatt har jeg vel sovet tilsammen 4 timer, begynner virkelig å bli sliten nå.
Jeg fikk svar tilbake fra kirurgen igår kveld. Han tok dette på alvor hvordan jeg sliter, for det er meningen jeg skal inn til kontroll der den 21. jan. Ta røntgen den dagen for så å overnatte på et herberge de bruker, men som jeg forklarte i brevet, så var det slettes ikke trilrettelagt for ryggpasienter i de sengene der, kun en 10 cm skummadrass, og det er ikke godt nok.
Så da skrev han at jeg skal innlegges før i uke 3. For da får jeg brukbar seng, samt at de skulle virkelig undersøke hva dette er for noe.
Hadde jeg enda vært tibake sånn jeg var før operasjonen, var ikke noe særlig det heller, men da viste jeg hva det var og ikke de smertene som jeg sliter med idag.
Nå har jeg fått ytterligere ett morfinpreparat til, som skal hjelpe, men det er liten effekt av det, men jeg får bare stå han av til jeg kommer meg over til Bergen igjen.
Har heller ingen "hugsott" med at noe bør gjøres ute heller nå, altfor kaldt og masse snø, så det blir bare å sitte inne å fyre, er - 27 blå idag, så da sier det seg selv.
Hadde virkelig gleda meg til å endelig bli såpass bra at jeg kunne få gjort litt her hjemme til våren, for fikk heller ikke gjort noe ifjor sommer.
Jeg lengter mer og mer tilbake ut i arbeidslivet, savner det sosiale, samt det å lage noe, men det ser jammen dårlig ut, sånn det er nå ihvertfall.
Men uansett, jeg er ikke alene lenger og det er kjempegodt:-)) Er så gald i min kjære og det hun gir meg, at jeg får ikke rost henne godt nok:-))
Ha en fin dag alle:-)
Jeg fikk svar tilbake fra kirurgen igår kveld. Han tok dette på alvor hvordan jeg sliter, for det er meningen jeg skal inn til kontroll der den 21. jan. Ta røntgen den dagen for så å overnatte på et herberge de bruker, men som jeg forklarte i brevet, så var det slettes ikke trilrettelagt for ryggpasienter i de sengene der, kun en 10 cm skummadrass, og det er ikke godt nok.
Så da skrev han at jeg skal innlegges før i uke 3. For da får jeg brukbar seng, samt at de skulle virkelig undersøke hva dette er for noe.
Hadde jeg enda vært tibake sånn jeg var før operasjonen, var ikke noe særlig det heller, men da viste jeg hva det var og ikke de smertene som jeg sliter med idag.
Nå har jeg fått ytterligere ett morfinpreparat til, som skal hjelpe, men det er liten effekt av det, men jeg får bare stå han av til jeg kommer meg over til Bergen igjen.
Har heller ingen "hugsott" med at noe bør gjøres ute heller nå, altfor kaldt og masse snø, så det blir bare å sitte inne å fyre, er - 27 blå idag, så da sier det seg selv.
Hadde virkelig gleda meg til å endelig bli såpass bra at jeg kunne få gjort litt her hjemme til våren, for fikk heller ikke gjort noe ifjor sommer.
Jeg lengter mer og mer tilbake ut i arbeidslivet, savner det sosiale, samt det å lage noe, men det ser jammen dårlig ut, sånn det er nå ihvertfall.
Men uansett, jeg er ikke alene lenger og det er kjempegodt:-)) Er så gald i min kjære og det hun gir meg, at jeg får ikke rost henne godt nok:-))
Ha en fin dag alle:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
